Jeg har blottlagt privatlivet mitt i 6 år. Tenk det. Jeg var et annet menneske da jeg logget inn her for første gang, uten at jeg kan sette helt finger på hva som har forandret seg. Når jeg tenker tilbake ser jeg samme person, men når jeg leser i arkivet mitt ser jeg en annen. Hæ, skrev jeg virkelig det og hadde jeg virkelig de følelsene og var jeg virkelig så uredd? Har innsiden min alltid vært den samme, men måten jeg presenterer meg for verden har blitt forandret?
De verste ordene får jeg på innboks hos instagram. De siste meldingene der inne er som følger: jeg burde gå ned et par kilo. Neseoperasjonen min var mislykket, og jeg burde ta en til. Jeg virker stokk dum og slem på Sophie Elises Verden, og burde ikke være stolt. Jeg åpner meldingene, lukker dem, trykker avvis, fortsetter livet mitt så godt det lar seg gjøre. Stenger de ute og tar på et skjold som skal beskytte meg fra verden, som dessverre også betyr at når kjæresten min sier han elsker meg så kommer skjoldet opp, jeg tenker det ikke kan være sant, ser på telefonen min og leser “du er en utakknemlig dritt med de snilleste vennene som gjør alt for deg og du bare syter”, ser opp på kjæresten min og lurer på hvem som snakker sant og hvem som lyver – for skjoldet har gjort meg skjermet fra kjærlighet også.
Det krever mye å dele livet sitt på internett – det krever mye å dele generelt sett, det å åpne seg for venner og familie kan jo ofte være skumlere for min del helt ærlig. Men, blogging er ikke en enorm fysisk anstrengelse, men det kan være hardt følelsesmessig og jeg har blitt veldig sårbar på en måte jeg ikke kan forklare. Det er en stor forskjell på være skuespiller og blogger, for å komme med et eksempel. Når det kommer til en skuespiller kan du kritisere deres siste film, de suger i rollen deres og virker ikke troverdig, men så er filmen ferdig og de kan fortsette sitt liv. Som blogger, eller inflencer, har du ingen film som blir ferdig eller en avslutning å gjemme deg bak, du må fortsette dagen etter og vise følelser som kun er dine egne.
Her kommer en liten liste jeg laget i går da motivasjonen min ikke lignet grisen.
Positivt.
Jeg elsker å skrive, og det er en sann glede å drive med hver dag. Mange muligheter. Får mange fine og sterke historier fra følgere som gjør at jeg vokser som person. Føler meg som en ekstra søster for veldig mange, og den følelsen liker jeg. Er stort sett min egen sjef og styrer min egen hverdag. Har en fin inntekt hver måned og bekymrer meg ikke økonomisk. Stiftet vennskap via bloggen. Får sett verden.
Negativt.
At så mange tenker de vet hvem jeg er og nekter å bli overbevist om annet. Bli brukt og utnyttet av folk som ønsker å bli kjente, for å så få slengt i trynet at jeg aldri stiller opp og gjør noe for andre. Rykter jeg ikke blir kvitt.
Heldigvis er det jo mye mer positivt enn negativt. Da trenger man kanskje ikke si så mye mer. Jeg skal i alle fall holde kjeft og legge meg i senga med en disney-film.