pek fingeren mot speilet først

Utenfor vinduet begynner mørket å senke seg. Snøen faller sakte ned mot bakken, mennesker passerer utenfor på vei hjem fra jobb og inn til deres egne liv. Det er stille. Jeg har sittet her så mange ganger at jeg ikke har telling. Alle tankene jeg har tenkt, alle ordene jeg har skrevet. Alle ting jeg aldri sier høyt, ord jeg ikke deler. Ser av vinduet, det er mørkt nå. 

Det er øyeblikk som disse jeg lever for – jeg trenger dem for å fungere. De å være helt med meg selv. Jeg liker å være i mitt eget selskap. Ja, jeg har samboer og han lever i samme leilighet som meg, men jeg kan likevel føle meg alene, jeg har ikke det behovet for at “nå må du snart dra, om ikke blir jeg gæren”, for jeg har rom til å sitte her i stillhet å føle på å være bare meg samtidig som han er rett ved meg. Det er viktig. 

De siste månedene i livet har vært de som har formet meg mest av alle mine 23 år – jeg møtte veggen, som jeg har gjort tidligere, men ble tvunget til å håndtere det på en ny måte for slik jeg har taklet det før, har jo åpenbart ikke fungert. Jeg har forstått meg selv, og jeg jobber bevisst med å utvikle meg hver eneste dag. Det jeg har erfart og det jeg nå har følt kan ingen ta fra meg noen sinne. Noe i meg er forandret, og jeg lurer på hvordan jeg kan forklare det for dere. Enkelte vil nok tro at jeg er gæren, men det får bare være. Jeg har forstått at jeg egentlig ikke har forstått noen ting tidligere, og det er en mektig tanke. Men jeg har alltid vært klar – på vei mot akkurat dette øyeblikket. Og det beste av alt? Jeg har ikke gitt opp noe, tvert i mot har jeg bare fått. Jeg fryktet at for å kunne akseptere meg selv måtte jeg gi slipp på det overfladiske og alt det som er glam og girly. Tvert imot, jeg omfavner det mer enn noen sinne og er sinnsykt stolt av den siden av meg også – og jeg kan likevel bli dypere, klokere, mer empatisk, mer opplyst. 

De fleste diskusjoner jeg leser om i aviser, på blogger, ser på TV, jeg ønsker ikke å kaste meg inn i dem for det blir så  lite, så smått, så… Ja, som om alle følger en slags manual etter hva som er rett å si. Vi er nødt til å slutte å klandre andre for våre egne problemer. Det vil alltids finnes noen som har mer enn deg, ser bedre ut, har operert ditt og datt, har andre verdier enn deg, går en vei du ikke er enig i.. Og det er faktisk mulig å ikke bry seg. Det holder ikke å rope “du er bra nok som du er, aksepter deg selv” for å så hate på de som er annerledes enn DIN moral. Det holder ikke å si “du må bare bli glad i deg selv” og med null oppskrift på hvordan. Men det kommer ikke av å hate. Det kommer ikke av å peke fingre. Det kommer ikke av å fremme seg selv ved å svartmale andre som dårlige personer. Se deg rundt – har det hjulpet så langt? Har noe endret seg ved å kjefte på folk? Neste gang du peker en finger, bør du peke den i speilet først. 

Hvordan skal jeg forklare noe så stort? Jeg frykter ikke lengre det jeg ikke vet. Døden, for eksempel. Jeg har noen ganger ønsket meg å dø, men jeg har likevel vært redd. Hva skjer når jeg ikke finnes lengre? Slike tanker kunne holde meg våken, gi meg høy puls, jeg ville nekte – det føltes hardt, brutalt og uretferdig at jeg bare skulle forsvinne en dag. Jeg er ikke redd lengre. Ikke for døden, ikke for hva folk mener om valgene jeg tar.. Jeg kan sitte å se på en blomst å føle meg glad, liksom. Det er så fantastisk. Bare å se på en plante å tenke at vi deler noe, at vi er her sammen – ja, jeg og blomsten. Da er det ikke vits å tenke på at man er fornærma for at andre velger å gjøre ting annerledes enn du selv. 

Nok nå. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg