hits

pek fingeren mot speilet frst


Utenfor vinduet begynner mrket senke seg. Snen faller sakte ned mot bakken, mennesker passerer utenfor p vei hjem fra jobb og inn til deres egne liv. Det er stille. Jeg har sittet her s mange ganger at jeg ikke har telling. Alle tankene jeg har tenkt, alle ordene jeg har skrevet. Alle ting jeg aldri sier hyt, ord jeg ikke deler. Ser av vinduet, det er mrkt n. 

Det er yeblikk som disse jeg lever for - jeg trenger dem for fungere. De vre helt med meg selv. Jeg liker vre i mitt eget selskap. Ja, jeg har samboer og han lever i samme leilighet som meg, men jeg kan likevel fle meg alene, jeg har ikke det behovet for at "n m du snart dra, om ikke blir jeg gren", for jeg har rom til sitte her i stillhet fle p vre bare meg samtidig som han er rett ved meg. Det er viktig. 

De siste mnedene i livet har vrt de som har formet meg mest av alle mine 23 r - jeg mtte veggen, som jeg har gjort tidligere, men ble tvunget til hndtere det p en ny mte for slik jeg har taklet det fr, har jo penbart ikke fungert. Jeg har forsttt meg selv, og jeg jobber bevisst med utvikle meg hver eneste dag. Det jeg har erfart og det jeg n har flt kan ingen ta fra meg noen sinne. Noe i meg er forandret, og jeg lurer p hvordan jeg kan forklare det for dere. Enkelte vil nok tro at jeg er gren, men det fr bare vre. Jeg har forsttt at jeg egentlig ikke har forsttt noen ting tidligere, og det er en mektig tanke. Men jeg har alltid vrt klar - p vei mot akkurat dette yeblikket. Og det beste av alt? Jeg har ikke gitt opp noe, tvert i mot har jeg bare ftt. Jeg fryktet at for kunne akseptere meg selv mtte jeg gi slipp p det overfladiske og alt det som er glam og girly. Tvert imot, jeg omfavner det mer enn noen sinne og er sinnsykt stolt av den siden av meg ogs - og jeg kan likevel bli dypere, klokere, mer empatisk, mer opplyst. 

De fleste diskusjoner jeg leser om i aviser, p blogger, ser p TV, jeg nsker ikke kaste meg inn i dem for det blir s  lite, s smtt, s... Ja, som om alle flger en slags manual etter hva som er rett si. Vi er ndt til slutte klandre andre for vre egne problemer. Det vil alltids finnes noen som har mer enn deg, ser bedre ut, har operert ditt og datt, har andre verdier enn deg, gr en vei du ikke er enig i.. Og det er faktisk mulig ikke bry seg. Det holder ikke rope "du er bra nok som du er, aksepter deg selv" for s hate p de som er annerledes enn DIN moral. Det holder ikke si "du m bare bli glad i deg selv" og med null oppskrift p hvordan. Men det kommer ikke av hate. Det kommer ikke av peke fingre. Det kommer ikke av fremme seg selv ved svartmale andre som drlige personer. Se deg rundt - har det hjulpet s langt? Har noe endret seg ved kjefte p folk? Neste gang du peker en finger, br du peke den i speilet frst. 

Hvordan skal jeg forklare noe s stort? Jeg frykter ikke lengre det jeg ikke vet. Dden, for eksempel. Jeg har noen ganger nsket meg d, men jeg har likevel vrt redd. Hva skjer nr jeg ikke finnes lengre? Slike tanker kunne holde meg vken, gi meg hy puls, jeg ville nekte - det fltes hardt, brutalt og uretferdig at jeg bare skulle forsvinne en dag. Jeg er ikke redd lengre. Ikke for dden, ikke for hva folk mener om valgene jeg tar.. Jeg kan sitte se p en blomst fle meg glad, liksom. Det er s fantastisk. Bare se p en plante tenke at vi deler noe, at vi er her sammen - ja, jeg og blomsten. Da er det ikke vits tenke p at man er fornrma for at andre velger gjre ting annerledes enn du selv. 

Nok n. 

Design laget av Kine Skjerpen