Jeg slutter å drikke. Skal ikke feste mer, jeg klarer meg uten, hodet mitt klarer å være uten.
OK, tar meg en fest likevel, det er jo tross alt spesiell anledning, men jeg klarer å være sosial uten alkohol altså.
Jeg gråter. Synes det er så vondt at jeg glemmer å puste. Presser hodet ned i puta, det er lytt inn til naboen, de må ikke høre noe.
Danser foran speilet. Ser at kjæresten gjør det samme. Ler. Føler meg heldig.
Skal bli sterkere. Få finere kropp. Løfte tyngre vekter. Løper til trening klokken 08 på morgenen og kjenner ikke meg selv igjen.
Burde ikke røyke sigaretter hver gang vi fester. Plutselig røyker jeg i vinduskarmen hjemme. Kan ikke huske første gang. Hver gang blir den siste.
Lurer på om det jeg føler er hva jeg føler nå, eller om jeg husker noe jeg følte for lenge siden den gang jeg følte at ting ikke var like lett som de føles nå.
Ligger i sengen og ber han passe på. Stryker over hånden min og jeg trekker den til meg. “Ikke kjenn på arrene” sier jeg, men han kjenner på dem allerede – fysisk og psykisk. Sier unnskyld for at jeg er så mye, kanskje jeg er for masse, “men du kommer ikke være sånn her for alltid” sier han.
“Du må aldri forandre deg” sier jeg. “Ikke la meg forandre deg”.
