Nesten hver gang jeg legger ut bilde av meg selv i lite klær forundrer det meg over hvordan kropp kan få folk til å reagere.. Operert, fake, plastikk, tykk, tynn, fin, stygg. Alle vil ha en mening og passe inn i samme boks. Dere kan plassere meg hvor dere vil, det endrer ingenting – hverken valgene jeg har tatt, eller hva jeg føler om hvordan jeg ser ut. På bare denne båten er det over 50 ulike nasjonaliteter, mennesker fra hele planeten og vi alle ser ulike ut. Her finnes det ikke noe som er normalt, og jeg får heller ingen stygge blikk for kroppen min uansett hvor fake og ekkel den nå måtte være, eller at jeg har silikon her og der. Jeg tenker aldri nedlatende om utseendet til andre, ALDRI. Og tenk – i Norge er vi flere millioner, betydelig flere enn de jeg møter her hver dag.. Men likevel skal vi alle snakke høyt om kropp, mene noe om hvordan andre ser ut, hvilke valg man har tatt, og trykker hverandre ned i samme ideal.
Når jeg får høre at folk sier “du er bra nok som du er”, så tenker jeg det betyr “.. OM du er slik samfunnet har bestemt er normalt og politisk korrekt”. Sånn tolker jeg den setningen, selv om den sikkert er ment godt – for enkelte. Den jeg er – er også valgene jeg har tatt om å endre på kroppen min. Den jeg er – er også all bagasjen jeg har med meg. Den jeg er – er også synet jeg har på verden. Den jeg er – er så mye mer enn det folk mener “bra nok” skal bety. Forstår dere hva jeg mener? Folk sier til meg “åh, du er så mye finere naturlig, du ser så gammel og rar ut med all botoxen, du er bra nok som du er”, da mener de jo egentlig “du er bra nok som den du var, nå har du ødelagt utseendet ditt” – men den jeg er, er jo den jeg er nå. Forstår dere hva jeg prøver å si? Sikkert litt klumsete formulert av meg.. Men, jeg har hele opplegget skikkelig opp i halsen.
Kan man ikke bare la folk være, tenker nå jeg.
