hits

Sophie Elise

Sophie
Elise

jeg blir skikkelig lei meg

Kommenter her

Det er sjeldent jeg leser noe om meg selv som gjør at det vrenger seg i magen. Dere vet, det stikket i magen som drar ned humøret på et lite sekund, og vender opp ned på dagen din. Jeg leste ikke bare en, men flere kommentarer rundt om kring på det store nettet som betviler ting jeg har skrevet om min egen psykiske helse. 

Å være deprimert er en sykdom. Jeg har tidligere hatt dårlige dager og dårligere perioder og trodd at jeg var deprimert, men da jeg virkelig ble deprimert merket jeg at jeg ikke hadde peiling. Det er normalt å ha en dårlig dag, til og med en dårlig uke, men det er noe annet å ha en depresjon. Det å ikke kunne gå ut av sengen om dagen.. Det å bli fysisk syk fordi man har det så vondt psykisk.. Det å kjenne sorgen i hvert fiber av kroppen, uten å klare å riste det av seg uansett hva slags oppturer livet utad byr på.  Jeg skylder ingen å gå inn på detaljer, men jeg hater at folk betviler meg, for det betyr også at andre blir tvilt på. Det er enormt vanskelig og tungt å stå frem med det man sliter med, og jeg gruet meg veldig. Da kan jeg ikke engang tenke meg hvordan det må føles om du har motet deg opp over lang tid, endelig fått hjelp og så går det litt bedre og noen slenger til deg "åja, så du er ikke syk likevel?" da kan det være som å bli dratt litt tilbake. Ja, ting går bedre med meg nå, men er ikke det bare fint? Jeg hadde flere måneder med konstant sorg, og det endte med at jeg selv oppsøkte psykiatrisk nødvakt fordi jeg var redd for meg selv. Så at jeg har diagnosert meg selv er bare bullshit. Jeg blir forbannet når jeg leser det. Så klart har jeg vært bekymret over mine egne fysiske symptomer og jeg har jo tross alt blitt innlagt flere ganger i løpet av ett år - det har jeg googlet men jeg har aldri diagnosert meg selv, og I ALLE FALL ikke når det kommer til depresjon. Hva jeg har gått igjennom, og hvilke steg jeg har tatt for å få det bedre nå har ingen noe med. Men det at jeg klarer å blogge, dra på ferie og alt det er helt FANTASTISK og jeg er stolt av meg selv. 

Jeg har hatt uker hvor jeg ikke har dusjet, ikke har sminket meg, ikke har møtt noen. Jeg har klart å holde oppe en delvis fasade, for det kan man faktisk på internett - mange har likevel skjønt det, jeg har sikkert fått daglige meldinger fra lesere som har vært bekymret. De som selv har slitt, og de som vet. At jeg nå er tilbake på jobb er jeg glad for. Om jeg ikke hadde klart hadde vi satt alt jeg må gjøre på pause, for såpass nært forhold har jeg til de jeg jobber med. Det finnes ting, som for eksempel låten som skulle ha kommet ut for lenge siden. Det kunne den ikke, for jeg har vært syk. Virkelig syk. Heldigvis jobber jeg med fantastiske mennesker som ser, og forstår. 

De som virkelig har slitt psykisk vet hvordan det er, men de burde også vite at vi alle takler ting forskjellig. Det kunne aldri ha falt meg inn å tvile på noe som sier de har det vondt. Hvem faen vil "skryte" på seg å ha det vondt? Det er jo "flaut" i dagens samfunn. Alle vil jo ha det bra, gi inntrykk av et perfekt liv. Nå som jeg er aktuell så mye, hadde jeg virkelig "tjent" på å vise at jeg har det vondt? Absolutt ikke. 

Folk skriver "åh du er på ferie det hadde du ikke klart om du var deprimert" og de aner ingenting om hva jeg klarer eller ikke klarer nå som vi er her. Jeg var bombesikker på at jeg ikke kom til å reise hit, men på et eller annet mirakuløst vis løsnet ting litt rett etter jul (jeg hadde gruet meg veldig til julen), og jeg er her nå. Men hva har jeg gjort i dag? Ligget inne i sengen fordi det er det psyken min klarer. I NEW YORK! Jeg vil være ute å gjøre ting, ha det fint.  Slike ting har vært en selvfølge for meg, men nå er det en kamp og jeg blir stolt av meg selv når jeg får til. Jeg ønsker mest av alt å klare å komme meg ut på middag i kveld, for det er vår siste dag her og i går gikk det ikke så bra. 

Men jeg har det MYE bedre enn jeg hadde det tidligere, virkelig. Om ikke hadde jeg ikke klart å jobbe eller skrive for dere nå. Når jeg først skulle komme tilbake måtte jeg bare hoppe i det med alt jeg har, det føltes liksom best. Jeg er glad for ting som serien og den nye låten, virkelig - og ikke minst stolt! Det er fine følelser jeg kjenner på der, men likevel er det noe tungt inni meg men det er håndterbart nå.

Faen så dritt å måtte ha denne "samtalen" men godt å få det ut likevel.. 

Skriv en kommentar