hits

dypt i alt det vonde finnes et kult menneske


Jeg har gledet meg til skrive for dere igjen, selv om jeg er nervs for publisere dette innlegget. Det har vrt mange tanker angende hvordan jeg skal lse dette p best mulig mte. Alternativ en var si at jeg bare hadde tatt et par dager fri, slik som folk pleier gjre. Fordi jeg vil virke "fab" og at folk skal beundre livet jeg har, hva vet vel jeg, men man beundrer kanskje ikke noen som sliter.. Alternativ to var rlighet. Faktisk er det vanskeligere for meg lyve, for da fler jeg at jeg spiller et spill med dere. Mageflelsen sier at jeg skal dele. 

Jeg er deprimert. Det er en setning jeg har misbrukt mange ganger tidligere,og jeg hrer folk slenge ut ordet "depresjon" over en lav sko. N har jeg virkelig vrt deprimert, og strengt tatt er jeg enda i mrket - men n klarer jeg fungere nogenlunde normalt.  Jeg har ikke klart gjre noe de siste ukene, jeg har vrt alene for det meste, med lyset av, og klarte knapt reise hjem til Harstad for vre hjemme i julen. N sier det seg kanskje selv at man ikke akkurat blir bedre av ligge inne i mrket, og det har jeg fortalt meg selv gang p gang. Men hver gang jeg har forskt komme meg ut, mte folk, s har jeg mttet ta en pause p toalettet for grte fr jeg gr ut til de andre igjen. 

Hvorfor alle disse vonde tankene, har jeg spurt meg selv om. Og jeg har ingen logiske svar, men jeg vil tippe noe som dette: jeg har opplevd mye, bde veldig gode ting og veldig fle ting, men jeg har ikke bearbeidet noen av dem. Gtt videre til neste ting, ikke tenkt. Sliten hele tiden, konstant minus i kropp og sjel, og plutselig en dag sa det bare stopp. Det hres jo idiotisk ut, og jeg skulle nesten nske jeg hadde et slags traume skylle p, men nei - livet mitt er utad perfekt, og jeg har alle muligheter i verden og det fles enda vondere at jeg ikke er i stand til ta dem. 

Som dere vet slet jeg med selvskading fr, og nr ting har vrt som tyngst de siste mnedene har jeg falt tilbake og begynt igjen. Ikke like alvorlig som fr, men det fles likevel som et nederlag fordi det er en tvangstanke og noe jeg bruker for lette p smertene, og det er det eneste som "funker". Jeg fler meg ferdig med det n - men kanskje kun fordi jeg har hatt det bedre de siste dagene. Det verste med alt er at jeg fler meg tilbake til som da jeg var 15-16 r gammel, som om de siste rene ikke har betydd noe. 

N er jeg tilbake i hovedstaden etter en ukes tid i Harstad og livet m nesten bare fortsette. Jeg reiser til New York p nyttrsaften (alts i morgen) og jeg er s takknemlig for det, jeg trodde ikke jeg kom til klare reise i det hele tatt. Det var julegaven fra meg til kjresten min, og noe jeg har planlagt lenge - han er forresten s bra ha i denne situasjonen, han har visst om hvordan jeg har det siden vi mttes, og er tlmodig med meg. Det fles fint bli sett for den jeg er, at han ikke bare ser depresjonen min. Det hjelper meg til bli bedre, og huske p at det finnes et fint, ekte og kult menneske p innsiden av alt det vonde. 

Jeg har det MYE bedre n enn hva jeg har hatt det, fordi n har jeg ftt snakket om hvordan jeg har det og innrmmet det ovenfor meg selv, ikke minst. Jeg fler meg modig og sterk som har tatt tak i psyken min, det har jeg ikke turt fordi jeg var redd for "miste" alt. Miste alt det overfladiske, for vre rlig. Men hvordan jeg har det betyr faktisk mest, hva er vel fine klr om man grter hver kveld uansett?  snakke foran mennesker, dele meningene sine, vre et "forbilde" som jeg har ftt s mye skryt for og ftt hre hvor modig jeg er, det er faen meg INGENTING sammenlignet med mte seg selv i veggen. Det fles egentlig godt ha innsett, n gir jeg litt faen i alt av det som ikke er viktig og fokuserer p ha det bra. For jeg tror det er fullt mulig ha det bra, nesten hele tiden, og ikke mest vondt. 

Jeg hper noen kan finne en trst i dette om du frst er s uheldig ha det vondt. Jeg skal blogge som "vanlig", men ikke vre redd for legge skjul p dette fremover. Nr jeg spiller et spill for dere blir det bare verre for meg ogs. 

Design laget av Kine Skjerpen