<3

Tidlig i vår leste jeg at du mest sannsynlig har møtt den du skal gifte deg med før du fyller 20 år. Helt krise, tenkte jeg da. At en eller annen jeg kjente fra Harstad gikk og surret rundt og at vi liksom skulle høre sammen, jeg kunne ikke tenke meg noe mer forferdelig. Min tid i Harstad var jo ikke akkurat magisk, i tillegg kom jeg ikke på noen folk jeg ønsket å bli bedre kjent med derfra. Det kule med livet er at store ting skjer når man minst venter dem. Jeg var jo bare hjemme på ferie, skulle egentlig ikke dra på byen, møtte en gammel bekjent fra videregående og nå sitter jeg her, har vært kjærester i sju måneder og jeg er så forelsket at jeg blir kvalm. I en jeg har kjent siden jeg var 12.

Jeg trodde kanskje jeg kom til å møte min store kjærlighet på et eller annet event. Rundt omkring i hovedstaden, eller kanskje på ferie i et annet land. En eller annen jeg ikke hadde møtt før. Men jeg møtte han på byen i Harstad.. Haha. Og jeg hadde sett for meg hvordan kjærlighet skulle være: vanskelig, fordi da er det spennende. Komplisert, men bra når det først er bra. Det er det jeg har vært vandt til. Nå har jeg forstått at de som trenger krangler for å ha spenning i forholdet sitt, er sammen med en kjedelig person. Om du er sammen med noen du synes er interessant er det spennende nok å bare være sammen

Det er rart å våkne opp ved siden av noen å tenke shit, dette her er noe annet, dette er ordentlig, dette kan kanskje vare veldig lenge. Det er rart, men veldig trygt samtidig. 

“Du er perfekt som du er, og da mener jeg med alt det du er” sa han en gang, og det er det fineste noen har sagt til meg, fordi jeg tror på det. Hver gang jeg får høre “bra nok som du er” betyr det som regel “…om du begrenser deg til det som er akseptert av samfunnet.” Alt ved meg er elsket, alle de rare tingene jeg finner på, at jeg bryr meg om utseendet mitt, at jeg filosoferer en del, at jeg gråter mye, at jeg er usikker, at jeg er redd, at jeg er grublende og at jeg er sårbar. De tingene. 

Jeg kunne holdt på i en evighet. Midt blant all dritten som er i verden, er det fantastisk at vi har kjærlighet. Jeg ser den over alt, og jeg er midt i det selv. Jeg er så takknemlig for alle erfaringer jeg har hatt tidligere, de har ført meg hit og ikke minst gjort meg klar for dette. For det er intenst, men “helt perfekt som det er”. 

Meg og Kasper i 2010. Haha..  💖

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg