Jeg hadde egentlig planlagt noe helt annerledes for bloggingen min i dag, men fuck it, vi kjører på med alle de tilfeldige tankene i hodet.
🌙 Som dere vet har jeg slitt en del med derealization-syndrome, jeg ble kvitt det en periode men nå har det kommet tilbake igjen. Om du ikke vet hva det er, kan du sjekke ut denne videoen på youtube. Den forklarer faktisk akkurat hvordan det har vært, og hvordan det er for meg de periodene det står på som verst. Jeg har vært livredd for at det skulle komme tilbake, jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere det, men nå er vi her – og jeg må leve med det. Hvordan skal jeg forklare tilstanden for noen som ikke har vært der? Det er ubehagelig å se folk, jeg tviler på hva som er ekte, til og med lyder kan jeg tvile på om er ekte. Jeg får også veldig dårlig hukommelse av det og kan f.eks glemme hva folk jeg snakker med hele tiden heter, hvordan sanger jeg elsker er, hvilken nøkkel som hører til døren min hjemme osv osv. Ah, det er så ekkelt.. Det føles helt håpløst å blogge om det siden jeg kun har møtt EN person noen sinne som har hatt noe lignende, og det er ikke så mange der ute på internett som har sett ut til å forstå heller. Men, det er likevel godt å lette litt på hjertet sitt. Det jeg er mest redd for er at tilstanden skal bli permanent, men det tror jeg heldigvis ikke den er. Etter å ha tolket alt jeg har lest – som ikke er så mye – er det “normalt” når man begynner å bli voksen. Vi får se.
🌙 Jeg vet jeg burde skrive mer på bok nummer to, og jeg har masse tekst i bakhodet som ligger klart. Hvorfor får jeg bare ikke til å fortsette? Den kommer til å bli dritbra, det vet jeg, og jeg er så stolt over alt jeg har skrevet frem til nå. Faktisk er jeg dritstolt av den forrige boken min også, jeg bare glemmer det. Den står bare i bokhylla og støver bort som om den var noe tilfeldig, noe jeg ikke bryr meg om, noe jeg ikke har latt synke inn. “Du er flink, Sophie” burde jeg kanskje si til meg selv litt oftere, selv om jeg hater folk som snakker om seg selv på den måten, haha. Finnes det noe mer nørd..
🌙 Akkurat nå savner jeg kjæresten min ganske mye, men heldigvis kommer han på mandag. Det med avstandsforhold funker greit for oss, men det hadde så klart vært hundre ganger bedre om vi hadde hatt et “normalt” forhold. Jeg har bare lyst til å gjøre de normale tingene, sitte i samme rom uten å snakke med hverandre om så, bare å være i nærheten. Vi har gjort så utrolig mye fint sammen at det nesten er FOR mye, akkurat nå vil jeg bare vi skal rydde sammen typ, haha. Når jeg har perioder som er litt tøffere enn andre, slik som nå, er det ingen på denne planten som kan få meg ut av det på samme måte som han. Fetisha sa i dag, “jeg tror du har funnet mannen i ditt liv” og jeg sa “ja, og om ikke – så har jeg funnet mannen i ditt” (fordi hun også elsker han, haha) og det er bare så beskrivende for hvor glad jeg er i han, men også vennene mine.. Så ja, jeg er veldig heldig og jeg hadde ikke taklet ting jeg går igjennom om det ikke var for han.
🌙 På bursdagen min skal jeg og pappa på en filmpremiere og jeg er så glad for å kunne “gi tilbake” til faren min på den måten. Det er en film han hadde gledet seg så mye til å se (den 12. mann) og nå skal vi på fest med både regissøren og skuespillerne. Jeg skal også få satt en stylist på jobben, slik at min pappa kan se kjempekjekk ut! Dette vet han ikke enda, så ja.. Pappa, du skal bli stylet.
🌙 Når vi først er inne på styling, jeg har akkurat ansatt noen for å finne klær til nobels fredspris også – for både meg og Kasper. Så daaaa kommer vi nok til å se ganske fine ut der også. Håper bare ikke den eksistensielle angsten min tar overhånd og jeg sitter i maks psykose under konserten, haha.. Neida, det skal gå bra for da er jo min “klippe” der. Jeg har alltid syntes det er litt “tragisk” (sorry) at mamma og pappa ser ut til å være kun med hverandre, eller i alle fall 99% av tiden med hverandre. Men nå tenker jeg at det er helt greit, send meg på en øde øy med kjæresten min og jeg skal gjøre NULL innsats for å komme derifra.
🌙 .. Før jeg rakk å fullføre dette innlegget ringte Anette-Marie. Akkurat som om hun følte at jeg trengte hennes nærvær. Hun er en god venninne av meg og hun har virkelig hatt en fantastisk “oppvåkning” det siste året. Hun har blitt veganer, begynt å meditere, hun har funnet seg selv og det er så kult. Hun er et godt menneske. Vel, hun ringte meg ut av det blå og bare “hei, vil du være alene i kveld?” og jeg bare “..eeeegentlig ikke”. Da svarte hun så nydelig “da kommer jeg og henter deg nå”. Så, da vet jeg hva som venter: en trygg armkrok og masse samtaler. Mamma og pappa sendte faktisk blomster til Anette-Marie for litt siden, fordi hun har passet så godt på meg. <3
