Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive dette innlegget på rett måte. Jeg tror ikke det er mulig. Jeg skriver, så fjerner jeg igjen. Ikke skriv det, det blir for personlig. Men jeg føler på så mye som jeg har lyst til å dele.

Som dere allerede vet fikk foreldrene mine meg da de var ganske unge. Akkurat nå er jeg like gammel som det mamma var da hun fødte meg, 22 år gammel. Jeg vet ikke med dere, men jeg synes det er veldig ungt, for jeg kunne aldri sett for meg å få et barn på dette stadiet i livet. Men, foreldrene mine gjorde. Ingen av dem var ferdig utdannet og jeg ble født inn i en tilværelse hvor vi ikke akkurat badet i penger – de valgte at mamma skulle være hjemme med meg for at jeg skulle ha det best mulig, for i følge mamma og pappa ville jeg få mer utbytte av to tilstedeværende foreldre enn to foreldre som jobbet seg ihjel. Jeg var ikke et av de barna som dro på hytta i helgene, for hytte hadde vi ikke. Jeg dro ikke på ferie med familien før jeg ble 6 år gammel, og da skulle det ta flere år før vi gjorde det neste gang – noe “all inclusive” ferier til Gran Canaria som mine klassekamerater gjorde var det ikke snakk om. Etterhvert ble jeg eldre og venner fikk scooter av foreldrene sine, så lappen, kanskje bil, canada goose når det ble vinter og den nyeste iphonen. Jeg hadde ingen av disse tingene, og jo eldre jeg ble, jo mer skammet jeg meg over alle tingene jeg ikke hadde – som “alle andre” så ut til å ha. Det trengte ikke å være verre enn det nyeste antrekket fra Bik Bok. Hele jentegjengen hadde, men ikke meg. Føltes det som. 

Huset jeg vokste opp i. Det ser sikkert veldig fint ut, og utenfra er det det, men ofte var det så kaldt der at det var frost på vinduene fra innsiden, haha.. 

I store deler av oppveksten min bodde jeg og familien min i et ganske gammelt hus som trengte en del oppussing, uten at vi hadde mulighet til å gjøre dette. Jeg husker en gang jeg skulle få en gutt på besøk – en gutt som senere ble kjæresten min – og han sa “så stygt hus dere har”, og en annen gang fikk jeg slengt en lignende kommentar om bilen vår. Istedenfor å bli sur på denne gutten ble jeg sur på meg selv og mitt eget liv, denne gutten hadde en velstående (og helt fraværende og ukjærlig) far, og tok vel ut sine problemer på meg. Men likevel, jeg så ikke det – jeg så bare det fine huset, den fine bilen, de dyre feriene, alle klærne.. men aldri noe til faren hans, og det tenkte jeg ikke på. Jeg brukte store deler av min ungdomsstid på å skjule hvordan jeg hadde det hjemme – men hvordan var nå det? Jeg hadde jo verdens beste og tryggeste familie, som virkelig har gjort alt for at jeg skal lykkes i verden. Og det har jeg jo gjort. De har gitt meg noe penger aldri kan kjøpe, og det er trygghet i meg selv som har gjort at jeg turte å satse på det jeg vil. Verdens beste familie.

Jeg har brukt store deler av min oppvekst på å “skjule” den jeg er og hvor jeg kommer fra. At jeg ikke hadde det samme som “alle andre”. Dette utviklet seg til at jeg hadde komplekser for alt mulig – hvordan jeg så ut, klærne jeg ikke hadde, iphonen jeg ikke hadde råd til, hytta vi ikke kunne dra til i helgene, feriene jeg ikke kunne dra på, istedenfor å være glad for alt jeg faktisk hadde. Jeg har egentlig aldri følt meg helt elsket og akseptert for all bagasjen jeg har, og tingene som har formet meg til å bli den jeg er – før nå. 

Man aksepterer den kjærligheten man tror man fortjener, og nå har jeg for første gang i mitt liv virkelig klart å åpne meg for et annet menneske som ser meg. Hele meg. Alt som har formet meg til å ta valgene jeg har tatt, de dumme tingene jeg har gjort, og potensialet i alt jeg kan bli. Dette innlegget skulle egentlig ikke bli en kjærlighetserklærling, men jeg har funnet verdens fineste kjæreste som er så god mot både meg og familien min, som er oppriktig interessert i å bli kjent med alle sidene av meg og ikke de “glamorøse”, og han har fått meg til å se alle sidene av meg. Ekte kjærlighet er en som får deg til å elske deg selv. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men når han ser på meg når jeg er på mitt “styggeste” og jeg likevel føler meg som verdens fineste, når jeg vet jeg kunne mistet alt av økonomisk verdi men  likevel hatt han, når jeg bare vet hvor sikker den kjærligheten er til tross for alle mine “svakheter”.. Den er ubeskrivelig. 

For ikke å snakke om forholdet jeg har fått til foreldrene mine de siste årene. Jeg kunne aldri ha byttet ut dem eller oppveksten min mot noe. Og nå som mamma og pappa har fint hus, fin bil, vi har vært på fine ferier og alt det der merker jeg at det har absolutt ingenting å si. Det er hyggelig, men det er ikke definerende og grunnen til at jeg står så sterkt i alt, handlet om kjærligheten jeg fikk fra mamma og pappa – ikke hvilken iPhone jeg hadde.

Meg og pappa tidligere i dag (som aldri vil være normal på bilder, hehe)

Uansett. Jeg ville bare dere skulle vite at når dere leser om mitt “perfekte” liv hvor jeg har penger og gjør mye gøy, jeg tar det ikke for gitt i det hele tatt – men jeg legger ikke for mye verdi i det heller. Jeg vet hvordan det er å ikke ha økonomi til å gjøre ting som andre ser på som helt normalt. Jeg er lei meg om noen av dere er i den situasjonen nå. Og jeg håper dere vet at jeg hver dag er takknemlig for det jeg har – virkelig. 

Jeg har prøvd å “skyve bort” mye av det som har preget meg. Men det er jo nettopp det; kanskje ikke all verdens med penger, men all verdens av kjærlighet og rom for å vokse. Nydelig natur rundt meg, sauer, fjøsen, havet, måkene, dyr, mamma og pappa, få venner men mye fantasi, lav i høyde men høye mål. 

POENGET: Jeg håper dere vet at alle som mobber dere for å ikke ha de nyeste og kuleste tingene er noen idioter. Og det inkluderer om du mobber deg sjæl, for du fortjener bedre enn som så. Og du fortjener en som elsker deg slik min familie elsker meg. Bare ikke ta min, for den er opptatt ♥