Du vet hvordan hver dag passerer, uten at du egentlig legger merke til dem, uten at du egentlig husker dem, de bare forsvinner ut av minnet ditt og ut av livet ditt. Boom, borte. Enda en mandag, enda en tirsdag. Det meste av livet mitt husker jeg ikke, og det samme gjelder nok deg.
Jeg var 14 år gammel da mamma fikk kreft i livmoren. Den dagen jeg fikk vite det kommer jeg til å huske for alltid.
Jeg og mamma kjørte rundt i Harstad, byen jeg kommer fra, byen jeg er vokst opp i. Vi kjørte rundt på samme veier vi har kjørt på en million ganger før, bilturer jeg ikke husker. På utsiden var det grått, slik det pleier å være, de fleste av dagene i året. Dagene jeg ikke husker. På radioen surret p4, den eneste radiokanalen vi fikk inn i den lille, gamle familiebilen vår. Et sekund er alt normalt, og så er alt annerledes.
“Jeg må snakke med deg om noe”, sa mamma og dempet lyden på radioen. Jeg hadde blikket festet ut vinduet, fraværende, slik jeg alltid var på den tiden. Jeg responderte ikke. Jeg vet ikke hvordan, for ingenting hadde hintet til det, men jeg skjønte likevel hva som kom. En følelse jeg hadde hatt i kroppen lenge, fortalte meg at noe ikke var rett. Noe ble ikke fortalt.
Mamma forklarte at hun hadde vært hos legen, på en sjekk, noe rutinegreier, celleprøve. Det viste seg å være kreft. “Jeg har kreft i livmorhalsen” sa mamma, og måten hun sa det på var så rar, mamma som alltid er så nervøs for den minste lille ting, mamma som alltid ber meg være forsiktig, mamma som stresser når vi skal på ferie, mamma som er redd for å fly, fortalte meg plutselig at hun hadde kreft i livmoren. Nå skulle hun på sykehuset i en annen by, være innlagt, bli operert. “Det kommer til å gå fint” sa mamma. Rart. Hun trodde jo sjeldent at noe kom til å gå fint.
Men mamma er mamma, og hun er alltid sterk for oss.
Sterk skulle jeg også være, men jeg klarte ikke. Mamma gikk inn på butikken, jeg ble sittende i bilen. Stille, se ut av vinduet. Da jeg kom hjem gikk jeg på rommet mitt, slamret igjen døren, var irritert for et eller annet tenkte vel mamma og pappa, men jeg var sint på alt, og sint på meg selv for at jeg ikke klarte å takle dette ved å vise kjærlighet, jeg viste sinne istedenfor.
Meg og mamma.
Dagene gikk, dager jeg ikke husker. Mamma ble sendt på sykehuset i Tromsø, og var borte i noe som virket som en evighet. Jeg besøkte henne ikke. Ikke en eneste gang. Pappa og lillesøsteren min gjorde det, men ikke jeg. Jeg ble hjemme på rommet, og virket nok mest som en “sur tenåring” når jeg i virkeligheten var utrolig redd. Redd for å miste mamma, redd for å se henne være annerledes enn det jeg husket. Jeg turte ikke, selv om hun hadde fortalt meg sannheten. “Det kommer til å gå fint”.
Og fint gikk det. Mamma ble frisk, mamma er enda mamma, alt er som før. Dagene fortsetter og er dager jeg ikke husker. Det som ikke føles så fint nå, er at jeg ikke besøkte henne på sykehuset. Jeg takler sykdom blant familie dårlig, jeg har ikke sett så mye av det. Da morfar var innlagt og jeg plutselig kunne se for første gang at han har blitt gammel, da jeg for første gang klemte den tynne kroppen hans, knakk jeg sammen. Jeg måtte bli tatt ut av rommet og mamma måtte snakke med meg på gangen. “Det kommer til å gå fint”.
På grunn av kreften til mamma har jeg vært nødt til å være flink. Sjekke meg. Egentlig skal man sjekke seg hvert tredje år, jeg gjør det en gang i året. Hos gynekolog. Jeg skal ikke lyve, behagelig er det ikke. Men om du sjekker deg, så kommer det til å gå fint.
Jeg vil ha så mange fler av de dagene som passerer, dager jeg ikke husker, og de dagene innimellom som tar meg med storm. Jeg vil ha mamma mye lengre, jeg vil ha venninne mine her, og vi kan alle gjøre små ting for å få nyte dette livet litt lengre. Som å sjekke seg.
Husk å #sjekkdeg for livmorhalskreft. Det er så viktig.