hits

Her er sannheten


Her om dagen fikk jeg en kommentar som provoserte meg. Kommentaren var som flger. "Du burde vre mer pen om drama som skjer i livet mitt p bloggen, for det er noe man m gjre om man er toppblogger". Vel, jeg beklager at blogglesere har ftt et s forvridd syn p hva blogging handler om, men jeg forstr det jo ogs. Det fungerer dessverre slik at jo verre drama man klarer lage rundt seg selv som person, jo flere klikk fr man, og jo mer penger tjener man - i det korte lp. Det virker som om mange ikke helt har forsttt at man en dag skal bli 30 r gammel, 40 r gammel, osv osv. Og hva skal man finne p da? 

Det skjer s klart mye spennende i mitt liv ogs som ikke handler om jobb. Jeg som alle andre har problemer med folk i omgivelsene mine, og jeg kunne ha skrevet masse overskrifter og laget drama rundt meg selv for f klikk p bloggen. Men hvorfor gjr jeg det ikke? Fordi jeg er 22 r gammel, jeg er VOKSEN. Jeg, og de fleste andre bloggere i Norge er voksne mennesker som har et visst ansvar ovenfor bde oss selv, men ogs eventuelle fremtidige barn, vrig familie, venner etc. Jeg setter en veldig tydelig strek nr det kommer til dra andre inn i det jeg har skapt her.

Om jeg har et problem med noen, s tar jeg det opp med dem og prver finne en lsning. Jeg skriver ikke et blogginnlegg for provosere eller skape oppmerksomhet - for HVA vil man med det? Om jeg er forelsket i noen eller har en greie med dem, s holder jeg det ogs mellom oss helt til man er sikker p situasjonen - for det tross alt finnes et annet menneske i det regnestykket, noen som kanskje ikke har et nske om vre offentlig, og da respekterer jeg det. Jeg vil forvrig ikke ha en kjreste som nsker vre p bloggen, det har jeg hatt fr, og vi s jo alle hvordan det gikk. Det er poenget: ALLE S HVORDAN DET GIKK. "Alle" ble dratt inn i mitt private, srbare kjrlighetsdrama hvor jeg endte opp som en tapende part, fordi 1. jeg var den som ble sret, 2. alle fikk det med seg, 3. det var noe for folk snakke om, samtidig som jeg satt hjemme alene og var lei meg. Ja, det var klikk p bloggen og drama rundt meg som person, men var det verdt noe i lengden? Absolutt ikke. Da exen min havnet i fengsel for ha sltt bestevenninna mi for eksempel, s nevnte jeg det aldri p bloggen selv om det sto skrevet om i media. Jeg visste at det ville vrt en kortsiktig "gullgruve" for meg, hvor hvem vil ikke lese om hvordan det er vre i rettsak mot exen sin? Men det var vel da jeg begynte ta noen steg tilbake og innse - p ekte - at ting p internett ikke forsvinner, og enkelte ting er bedre takle p privaten med de man er glad i. 


Random bilde av meg og Dajana. 

Grunnen til at jeg ikke skriver om rumpa mi p bloggen for eksempel, er fordi det er MIN sak. Jeg vet ikke helt hva som er rett gjre, men det er uansett noe jeg nsker finne ut av p egenhnd. Hvilke komplekser jeg eventuelt har hatt, og hva jeg eventuelt sliter med n, er min greie. Det er kanskje provoserende for noen, men det er ikke mitt nske - hadde jeg ville provosere kunne jeg gjort det hundre ganger verre enn det jeg gjr n. Istedenfor bry seg om hvor stor rumpa mi er, s kan man vel for faen bry seg om litt viktigere ting - men nei, beklagelig vis, i denne Kardashian og sosiale-medier generasjonen er det viktigere snakke om rumpa til folk enn fokusere p seg selv og hvordan man selv kan ha det bra. Og det vet jeg jo, for penbart blir jeg pvirket ogs.  Det er viktigere peke finger p at jeg - som tross alt er en normal person - ogs kan fle p presset og bikke under for det. Og s vil man jo gjerne klandre noen for alle sine problemer, og da er det greit peke finger. Nr har det noen sinne hjulpet noen? Om du fler deg dritt med ditt eget utseende og sier "ja, men det er fordi Sophie Elise ser ut p en viss mte", s ok: hvor fikk det deg klandre noen andre for at DU fler deg kjip? Hva hjalp det? Man m fokusere p hvordan man skal hjelpe seg selv, og hvordan man skal klare distansere seg fra det presset sosiale medier, andre personer osv legger p deg. For la oss si at jeg dr i morgen - hvem skal man da klandre? Da finner man noen andre. Og s noen andre igjen. 

Jeg fler det sier mer om andre enn om meg, for uansett hvor mye bra jeg gjr, og uansett hvor mye jeg skaper, ender jeg opp med mtte snakke om de samme fuckings tingene: utseende. Og hva forteller DET unge jenter? Det forteller at du kan jobbe hardt som faen og st p, men det har ingenting si, for det er utseendet ditt som er spennende, tydeligvis. Om du har komplekser og har fikset p det, s er det hva du skal mtte konfronteres med til evig tid. Da jeg skrev bok, som forvrig solgte 45 000, var p frsteplass i flere uker og fikk gode anmeldelser, hva mtte jeg snakke om i intervjuer? Silikon. Det er ikke silikonet mitt som skrev boka, det er meg. Det er ikke rumpa mi, puppene mine, leppene mine eller hva det n mtte vre som har ftt meg dit jeg er n, selv om det kanskje kan vre enkelt for noen pst det. Det finnes tusenvis av jenter i Norge som har operert seg og ser ut p en viss mte, om det var oppskriften p suksess hadde vel alle hatt suksess. Snn er det jo ikke.

Jeg er p et mye bedre sted enn jeg har vrt noen sinne og fler absolutt at jeg er p rett vei, men har ogs mange helt forferdelige dager hvor jeg hater meg selv, og ikke minst utseendet mitt. Som dere alle vet, s har jeg slitt veldig mye med komplekser over eget utseende og enkelte dager og perioder er verre enn andre. Jeg har hatt perioder hvor jeg fler meg helt tipp topp, hvor det fles helt fantastisk for eksempel ha gtt opp i vekt, ikke bry seg s mye om utseendet osv, og s kommer det en knekk hvor jeg fler meg ekkel og jvlig. Slik er det for alle, regner jeg med. Jeg er et menneske i utvikling og takk Gud for det, men  jeg har lrt at alle disse problemene mine er mye enklere lse om jeg dealer med det p privaten, og ikke tar det med hele Norge, kun for f et par klikk p bloggen i bytte mot hore ut sjelen sin p internett. 

Ah, dette ble sikkert veldig rotete og teit, og jeg fikk ikke frem noen poenger. Sannheten: jeg blir mye mer lei meg av kritikk og stygge kommentarer n, enn hva jeg ble fr. Egentlig skulle jeg nske folk aldri tok meg serist, da hadde det vrt s mye enklere. Da alle andre hadde lave forventinger til meg, s flte jeg at jeg mtte bevise noe. N er det mer snn.. folk vet at jeg er relativt oppegende og det plager meg litt, for da M jeg si de rette tingene hele tiden. Og alt jeg har skrevet her n er sikkert veldig feil, men det fr bare vre. 

BYYYYE. 

Design laget av Kine Skjerpen