Om jeg som 18-åring hadde møtt meg selv i dag som 22-åring, hva hadde den yngre versjonen av meg ment om forandringene som har blitt gjort? Både på innsiden og utsiden? Det er interessant å tenke på, og her kommer mine funderinger om saken.
18 år:
22 år:
Personlighet: Jeg har alltid tenkt og trodd at jeg er snill, men jeg var nok hakket frekkere og mer direkte da jeg var 18 år gammel enn nå. Jeg var ikke sen med å melde ifra om noen mente noe annet enn meg på den tiden, og jeg kunne også fort si “folk er bare misunnelige” om de mente noe negativt om meg. Nå tror jeg aldri folk er misunnelige, jeg prøver heller å forstå hvorfor man tenker som man gjør. Da jeg var 18 var jeg uten tvil mer egoistisk enn nå, og ikke så flink til å se andre sin side av en sak.
Jeg var også mye mer politisk engasjert på den tiden. Jeg bryr meg enda om politikk, men har nesten mistet troen på å stemme ved valg (selv om jeg gjør det enda). Jeg synes det er viktig å bry seg om miljø, dyrevern og de som er vanskeligere stilt i samfunnet, men da er det minst like viktig å legge fokuset sitt på organisasjoner og kampsaker man bryr seg om. Diskusjonene vi har i verden i dag, og alt vi prøver å rydde opp i, bunner jo ned til politikk uansett. Da jeg var 18 var jeg medlem og aktiv i Unge Høyre og hadde sikkert ristet på hodet om jeg møtte meg selv nå – og prøvd å verve meg selv som medlem nok en gang. Jeg var opptatt av lavere skatt for de som tjente mer på den tiden, hehe.
Jeg har alltid vært en tenker (det føler jeg alle dumme mennesker sier, haha) og da jeg var 18 var jeg veldig opptatt av å tenke på: meg selv, mine egne kjærlighetsproblemer, sosiale rangeringer og verdensrommet. Og så hadde jeg mye dødsangst. Nå har jeg ikke dødsangst i det hele tatt, og tenker ting som at vi aldri egentlig dør, at energiene våre bare forflytter seg. Jeg er sånn halvveis spirituell, men da jeg var 18 fantes jeg ikke spirituell og hadde sikkert lurt på hva faen som hadde skjedd med meg nå. At jeg hadde blitt gæren og skikkelig rar.
Og HVORFOR HAR DU BLITT SÅ FEIG?? ville jeg sikkert ha tenkt. Som 18-åring har man ikke utviklet den delen av hjernen som tenker konsekvenser helt (jeg tror ikke det er før man er 25, så jeg er enda på vei). Men da blottla jeg meg totalt på internett og ellers, uten noe filter og var ikke redd i det hele tatt. Jeg er ikke redd nå heller, men jeg tenker på en annen måte. Så da ville jeg vel tenkt “omg for en kjedelig kjerring”.
Utseende: Hadde jeg som 18-åring møtt meg selv som 22-åring (jeg merker den setningen er litt klønete) hadde jeg sikkert tenkt “STYYYYGGG DU HAR BLITT!!!!!”. Haha, på den tiden skulle jeg ha størst mulig lepper, mye sminke, masse extensions og følte meg som en ekkel liten gutt om jeg ikke brukte alle disse tingene. Jeg hadde sikkert fått panikk og løpt til nærmeste solarium om jeg så hvilken retning jeg utviklet meg i. Jeg sverget på min grav at jeg aldri skulle bli en av de som “ikke bryr seg”, og det er nok den konklusjonen jeg ville ha tatt.
Jeg hadde vel også lurt på hvorfor jeg har så store øyenbryn. Det var heller ikke kult på den tiden.. Ellers hadde jeg sikkert vært takknemlig for at jeg ikke har fjernet silikonen “i det minste”.
Konklusjon: 18 år gamle meg hadde sikkert ikke likt 22 år gamle meg. Og det er jo greit, haha.
