hits

vi skal prate til vi dr


Det sa stopp. En plass p veien satte jeg opp en vegg, som skulle beskytte meg fra alt utenfra. En slik vegg, som endte opp med delegge meg, for jeg ble beskyttet fra mine egne flelser. Flelser har vrt det som holder meg gende. Jeg er et flelsesmenneske, og har pleid fle alt s sterkt. Men s skjedde det noe. 

I fjor ble hjertet mitt knust. Det var lenge veldig srt og vanskelig for meg, men n, som jeg sitter her i sengen min alene, vet jeg at jeg er 100% over det. Det er ikke noe kjrlighet der, det er ikke noe hp meg prver overdve, men kanskje viktigst - det er ikke noe hat. Det er total likegyldighet, og det er godt. Det finnes ikke en eneste liten del av meg som hper p melding, slik jeg gjorde hver eneste dag i hele fjor. Tanken om hoppe opp fra sengen for kunne lpe til han, om s bare for mte han i fem minutter, den viljen er ikke der lengre. Og den viljen tar virkelig knekken p en person om den ikke er gjengjeldt.


 

Kjrlighet kom alltid veldig enkelt for meg. Ble jeg forelsket i noen, s ble det gjengjeldt. Tanken p bli helt hodestups i noen som likte meg - men ikke likte meg godt nok - den virket s fjern. Hvordan kunne det skje med folk? Hvor dumme og naive er folk, egentlig? Slik tenkte jeg. Men s havnet jeg der selv. Skikkelig dypt, hardt og intenst inni det.

Jeg er glad jeg fikk den erfaringen, for det er vel noe alle burde g igjennom. Den fasen hvor man overanalyserer alle sm signaler, og tror, hper og lager unnskyldninger p vegne av et annet menneske. "Han liker meg, jeg vet det. Han er vel bare sliten. Han har mye tenke p. Han klarer bare ikke vise flelser". Men nei, liker noen deg, s vet du det. Vil noen vre med deg, s er de det. Det er faktisk s smertefullt enkelt, og man fortjener mer enn leve i en fantasiverden, inni en boble som blses opp, og s sprekkes hull p annenhver dag.

Jeg har aldri vrt den type jente som lper etter gutter som ikke vil ha meg. Spiller noen spill med meg, vet jeg allerede at jeg er over dem. Da fler de at de m bevise noe, vre "han kule" som ikke svarer p melding, rett og slett fordi personligheten deres ikke er nok lene seg p. De m spille p ubesvarte anrop og ubesvarte meldinger for f en jente, og det funker ikke p meg. Det er jeg glad for. Den fasen av livet er jeg over. Husk p det: om noen spiller spill med deg, s har du dem allerede. Du orker ikke spille spill med noen du ikke bryr deg om.

Jeg er glad for alt som skjedde i fjor. Hver eneste opptur, nedtur og detalj. Enhver person du mter gir deg noe som du tar med deg videre, og det er s viktig vre rundt rett mennesker. De jobber alle med deg til den du blir til slutt. Du har sikkert hrt det hundre ganger fr, men jeg sier det igjen n, og forhpentligvis tar du til deg ordene. Du blir formet av forholdene du har, bde romantiske men ogs med venner - til det bedre, men ogs til det verre. Jeg gikk lenge og flte meg uverdig, og aksepterte det jeg fikk, fordi det hadde jeg blitt vandt til. Vandt til kjempe for s lite. Vandt til gi mye, men f lite igjen. Det er et enkelt mnster lse seg inn i, og vanskelig bryte ut av. Men det gr, og jeg klarte det.

Det er aldri lett vre pen og rlig om flelsene sine, spesielt ikke ovenfor noen man liker. Det er fort gjort falle inn i den der med spille vanskelig, for beskytte seg selv, eller for virke kul. Men jeg kommer ikke til gjre det fremover, og jeg har ikke gjort det p lenge heller. Jeg er sterkt og selvstendig, og jeg er n mer rolig i meg selv og vet at om det skjer, s skjer det. Jeg orker ikke pushe p hverken den ene eller den andre veien. Og det fles s fint!

Det er spennende tenke p at jeg ikke aner noe om hvordan livet mitt kommer til ende opp. Hvem holder hnden min nr jeg er gammel? Kommer det i det hele tatt til vre noen? Jeg gleder meg. Jeg gleder meg til prate med ham. Vi skal prate til vi dr. For det er tross alt det viktigste, og snakke, nr man er s heldig ha noen snakke med som forstr. Og det er ikke s mange som forstr meg. Men de som gjr det.. Ah. 

Design laget av Kine Skjerpen