Det sa stopp. En plass på veien satte jeg opp en vegg, som skulle beskytte meg fra alt utenfra. En slik vegg, som endte opp med å ødelegge meg, for jeg ble beskyttet fra mine egne følelser. Følelser har vært det som holder meg gående. Jeg er et følelsesmenneske, og har pleid å føle alt så sterkt. Men så skjedde det noe. 

I fjor ble hjertet mitt knust. Det var lenge veldig sårt og vanskelig for meg, men nå, som jeg sitter her i sengen min alene, vet jeg at jeg er 100% over det. Det er ikke noe kjærlighet der, det er ikke noe håp meg prøver å overdøve, men kanskje viktigst – det er ikke noe hat. Det er total likegyldighet, og det er godt. Det finnes ikke en eneste liten del av meg som håper på melding, slik jeg gjorde hver eneste dag i hele fjor. Tanken om å hoppe opp fra sengen for å kunne løpe til han, om så bare for å møte han i fem minutter, den viljen er ikke der lengre. Og den viljen tar virkelig knekken på en person om den ikke er gjengjeldt.

 

Kjærlighet kom alltid veldig enkelt for meg. Ble jeg forelsket i noen, så ble det gjengjeldt. Tanken på å bli helt hodestups i noen som likte meg – men ikke likte meg godt nok – den virket så fjern. Hvordan kunne det skje med folk? Hvor dumme og naive er folk, egentlig? Slik tenkte jeg. Men så havnet jeg der selv. Skikkelig dypt, hardt og intenst inni det.

Jeg er glad jeg fikk den erfaringen, for det er vel noe alle burde gå igjennom. Den fasen hvor man overanalyserer alle små signaler, og tror, håper og lager unnskyldninger på vegne av et annet menneske. “Han liker meg, jeg vet det. Han er vel bare sliten. Han har mye å tenke på. Han klarer bare ikke vise følelser”. Men nei, liker noen deg, så vet du det. Vil noen være med deg, så er de det. Det er faktisk så smertefullt enkelt, og man fortjener mer enn å leve i en fantasiverden, inni en boble som blåses opp, og så sprekkes hull på annenhver dag.

Jeg har aldri vært den type jente som løper etter gutter som ikke vil ha meg. Spiller noen spill med meg, vet jeg allerede at jeg er over dem. Da føler de at de må bevise noe, være “han kule” som ikke svarer på melding, rett og slett fordi personligheten deres ikke er nok å lene seg på. De må spille på ubesvarte anrop og ubesvarte meldinger for å få en jente, og det funker ikke på meg. Det er jeg glad for. Den fasen av livet er jeg over. Husk på det: om noen spiller spill med deg, så har du dem allerede. Du orker ikke spille spill med noen du ikke bryr deg om.

Jeg er glad for alt som skjedde i fjor. Hver eneste opptur, nedtur og detalj. Enhver person du møter gir deg noe som du tar med deg videre, og det er så viktig å være rundt rett mennesker. De jobber alle med å deg til den du blir til slutt. Du har sikkert hørt det hundre ganger før, men jeg sier det igjen nå, og forhåpentligvis tar du til deg ordene. Du blir formet av forholdene du har, både romantiske men også med venner – til det bedre, men også til det verre. Jeg gikk lenge og følte meg uverdig, og aksepterte det jeg fikk, fordi det hadde jeg blitt vandt til. Vandt til å kjempe for så lite. Vandt til å gi mye, men få lite igjen. Det er et enkelt mønster å låse seg inn i, og vanskelig å bryte ut av. Men det går, og jeg klarte det.

Det er aldri lett å være åpen og ærlig om følelsene sine, spesielt ikke ovenfor noen man liker. Det er fort gjort å falle inn i den der med å spille vanskelig, for å beskytte seg selv, eller for å virke kul. Men jeg kommer ikke til å gjøre det fremover, og jeg har ikke gjort det på lenge heller. Jeg er sterkt og selvstendig, og jeg er nå mer rolig i meg selv og vet at om det skjer, så skjer det. Jeg orker ikke å pushe på hverken den ene eller den andre veien. Og det føles så fint!

Det er spennende å tenke på at jeg ikke aner noe om hvordan livet mitt kommer til å ende opp. Hvem holder hånden min når jeg er gammel? Kommer det i det hele tatt til å være noen? Jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å prate med ham. Vi skal prate til vi dør. For det er tross alt det viktigste, og snakke, når man er så heldig å ha noen å snakke med som forstår. Og det er ikke så mange som forstår meg. Men de som gjør det.. Ah.