hits

ta flelser p alvor


Flelsen har grepet meg s mange ganger i lpet av livet. Stress. For hva da? Jeg har sikkert vrt stresset siden jeg gikk i barnehagen, og jeg tror ikke engang det er en overdrivelse. Da var jeg stresset for begynne p barneskolen. S ble jeg stresset for ungdomsskolen. Og s livet videre. Vi mennesker lever nettopp slik, vi forbereder oss konstant p det som skal skje, selv om det er ute av vr makt gjre noe med det. Stress for hva som kommer, og hva som har vrt. Men aldri stress for hva som skjer i yeblikket. Alt ordner seg jo, p en eller annen mte, det vet jeg jo. Men likevel kommer det sakte men sikkert og tar overhnd, flere ganger per dag. Hy puls. Kaos i tankene. Fr jeg har rukket fullfre en tanke, er jeg over p neste. Neste blogginnlegg. Neste mail. Neste avtale. Hva skal jeg gjre i Oktober? "Hvor er du om fem r?". Vel, hva med hvem jeg er akkurat n? Den personen driter man jo i. Den man er i yeblikket eksisterer sjeldent. Er det ikke rart tenke p?



Slik ville jeg ikke ha det n. S jeg la bort pcen. Meldinger tikket inn. Jeg fikk kjeft p mail. Men for en gangs skyld tenkte jeg, n er jeg faktisk p ferie. Jeg ordner det p sndag, tenkte jeg. N har dagen kommet, og jeg skal ta tak i alt. Men de siste dagene.. De har vrt fine. Sol og bekymringsfrie dager i Barcelona. Jeg elsker den byen. Hundre powernaps om dagen. Vkne, og bruke lang tid p pne ynene. Strekke seg i senga. Slumre litt til. Ingenting man skal gjre, og ingen man m mte.



bare sitte i vinduskarmen og se p verden som passerte forbi var fint. Tenk at alle menneske man ser der ute, de har et liv. De er p vei til noe, fra noe. Men om de lever i noe akkurat n, det er jeg ikke s sikker p. De ser jo bare p mobilen sin, alle som en. Zombier. Hvor mye husker du av det du har lest p mobilen din i lpet av en dag? Jeg har scrollet i dag, jeg ogs. Jeg husker ikke et eneste ett av instragrambildene jeg passerte forbi. Det er en trist tanke.

En annen ting jeg har tenkt p er at jeg hver eneste dag p vkne opp og velge mitt eget humr. Det virker kanskje rart, men slik er det. For noen som har slitt spass psykisk, er man vel alltid i faresonen for havne tilbake der man var. Noen dager vkner jeg opp, og det frste jeg kjenner p er sorg. Da m jeg alltid konsentrere meg, og velge ikke fle det slik. Det er s klart noe annet om man har opplevd noe forferdelig eller traumatisk, men jeg har jo ikke det. Jeg har bare en grunleggende flelselse av sorg og misnye i meg, som jeg hver dag m velge bort. Det er egentlig enkelt, men det har tatt tid komme dit. Et par dager klarer jeg ikke, men det er fordi jeg ikke nsker klare. Det er p en mte mer behagelig grave seg selv ned, enn prve lfte seg selv opp. Man skal ta flelsene sine p alvor, men du bestemmer ogs over dem selv, til en viss grad. 


 

Det har uansett vrt en fantastisk ferie. Det er en fantastisk ferie. Samtaler om flelser. f hre "jeg snakker ikke med noen andre slik som jeg snakker med deg" er det fineste komplimentet jeg kan f. Jeg tror mennesker har flere lag. Du blir kjent, og er p niv en. S jobber du deg innover. Med meg gr man mer fra niv 1 til 4. Jeg hopper over alle de lagene med smalltalk. Jeg er ikke interessert i hre p om du mener vret er stygt eller at du liker bo i byen men kanskje vil flytte p landet om noen r for oppdra barn. Det sier alle. Det er ikke deg. Jeg er mer snn "Hei, hyggelig mte deg, hva er du mest redd for?". Det er kanskje skremmende for noen, men fint nr man kommer over den barrieren.

Jeg hper dere fr en fin sndag. Sndager er en deilig dag for de fleste, men for bloggere er det den verste. Det er da man jobber mest. Jeg har gruet meg litt til denne dagen for da var det ut av bobla og inn i den andre bobla som kalles jobb og alt man gjr for f hverdagen til g rundt. G rundt til neste dag og til dagen etter der igjen. 

Men en ting er sikkert. Jeg har ftt skrivegleden tilbake. Den trodde jeg var borte for godt. Men den er her igjen. Takk.

 

Design laget av Kine Skjerpen