hits

jeg har ikke vrt s personlig p lenge


Dette innlegget er litt vanskelig skrive, men samtidig godt. Vanskelig fordi jeg ikke engang klarer snakke til folk som faktisk kjenner meg om flelser, men godt fordi skrive er det eneste jeg klarer. 

De siste mnedene (ret?) har jeg gtt rundt og flt absolutt ingenting. Hverken glad eller trist. Det hres kanskje ut som en luksus g rundt vre nytral, og tidligere ville jeg sikkert ha gitt mye for vre et "kaldt" menneske som bare sklir igjennom livet uten oppturer eller nedturer. Tenk s deilig ikke fle noe? Slippe styre med masse flelser? Der tok jeg feil gitt.

Her om dagen fikk jeg et ganske stort og spennende jobbtilbud - det er snakk om en massiv opplevelse for min egen del, ganske mye penger og selvutvikling p et hyt niv, i tillegg til masse eksponering for det norske folk. Vanligvis - alts for et par r siden - ville jeg ha skutt i taket av en slik beskjed. Jeg ville ha grtt av glede. Men istedenfor svarte jeg bare "ok". Det er ikke at jeg ikke setter pris p det, men det er bare et punkt som sjekkes av p en liste og s gr man videre til neste ting. La oss si at jeg hadde vrt forelsket i noen og den personen ikke hadde likt meg tilbake, responsen hadde vrt "ok" da ogs. For det hadde vrt OK. Jeg hadde ikke flt noe p det. De strste oppturene og de strste nedturene, bare "OK da gr vi videre" og s har jeg ikke visst hva jeg har gtt videre til engang. Enda et punkt p en liste som sjekkes av, uten helt innse at alle disse punktene er selve livet.

Jeg har grtt to ganger i hele 2017. Den ene gangen da vennen min dde, og den andre gangen da jeg virkelig tenkte p det et par uker etter. Det var p en mte godt, for jeg var (og er) helt knust over den situasjonen men tillater meg ikke fle p det.. Det er rart, for tidligere grt jeg hele tiden. Jeg tror jeg var mer glad fr ogs. Det er s klisje og si, men det er som selve "reisen" er mer spennende enn mlet. Nr jeg jobber for at noe skal skje, fler jeg mye mer p sm seire underveis. Da jeg skrev boken fltes det bra ha skrevet et godt kapitel. Men faktisk gi den ut? Da flte jeg ingenting. Jeg visste jeg burde vre glad, og da journalister spurte meg hva jeg flte mtte jeg lyve si at jeg var glad og lettet og stolt. Egentlig flte jeg ingenting og tenkte p nr jeg skulle spise neste mltid, snn cirka. Hodet mitt var i alle fall et annet sted. P vei mot neste oppgave.

S her personlig har jeg ikke vrt p lenge p bloggen, men: det kan vel ha noe med gjre at jeg var s ulykkelig forelsket i fjor, og enhver flelse var avhengig av responsen jeg ikke fikk. Om han viste interesse, var jeg glad. Om han ikke gjorde det, var jeg trist. S alle flelser utenom den bobla passerte bare forbi. Boken. Bloggen. Jobb. Penger. Det betydde ikke noe vre likt av s mange nr den ene jeg virkelig ville skulle like meg, ikke brydde seg noe srlig. Og s flte jeg meg s teit som ble opphengt i en s basic greie. Alts, hvor standard er ikke det bli forelsket i noen nesten utelukkende fordi man ikke fr personen?? Jeg hadde aldri gjort det fr, men brtt var jeg der.  S har det kanskje bare hengt igjen siden da, selv om jeg ikke har det snn lengre. At flelser ikke fles som flelser lengre. Og s har jeg blitt s nummen. Ender opp med gjre dumme og slemme ting som ikke passer meg og den jeg er - snn egentlig - kun fordi ingenting spiller noen rolle.

Aja, det var godt skrive fra seg litt. Forhpentligvis forstr noen <3 

Design laget av Kine Skjerpen