Jeg får ikke sove.
Det er ikke kjærlighet som holder meg våken om natten. Det er ikke jakten på den perfekte sovestilling, dyna som ikke har den perfekte temperaturen eller en venninne som snorker ved siden av meg. Det er ikke tankene om hva jeg burde gjøre i morgen, boka som egentlig burde ha vært skrevet mer på eller avtalene jeg kanskje glemmer. Det er ikke Charlie som knurrer til zebra-bamsen sin i stua, det er ikke regnet som pisker mot vinduet og det er ikke meldingen jeg ikke fikk svar på.
Jeg får ikke sove.
Hjertet banker så hardt at jeg kan kjenne min egen puls i hodet. Jeg har lært meg meditasjon, sånn halvveis. Jeg prøver å trekke pusten dypt, kjenne min egen pust i magen. Se for meg at hver tanke er en sky, jeg lar den passere. Enda en tanke kommer, la den passere. Jeg glemmer det kjapt, og blir dratt inn i mitt eget kaos av bekymringer.
Jeg får ikke sove.
Selv når jeg drømmer, våkner jeg flere ganger per natt. Jeg drømmer at løper etter meg, i samme hus hver gang. Hver gang i huset jeg bodde i for ti år siden. Hvorfor akkurat det huset, i hver eneste drøm? Med bankende hjerte og klamme håndflater våkner jeg, og det forteller meg at jeg – nok en natt – har blitt tatt igjen.
Jeg får ikke sove.
Mitt eget liv kan være fantastisk, men så lenge det finnes noen der ute som lider, klarer jeg ikke ha det bra. Jeg klarer ikke å slippe sorgene jeg har på vegne av andre. Jeg ser på fæle dokumentarer og filmer, så gråter jeg for at jeg ikke får gjort noe – eller klarer å gjøre nok. Verden er kald og kynisk, og det er kun en ørliten prosent av verden og mennesker jeg faktisk liker. Jeg skulle ønske det var noe som var enkelt å fikse som holdt meg våken. Jeg bekymrer meg for hele verden, hver eneste natt. Og hver dag. For dyr, mennesker og miljø. Hvorfor bryr jeg meg så mye om slike ting? Og hvorfor føler jeg meg så ofte alene om å bry meg?
Om jeg sier “jeg sover ikke fordi jeg tenker på global oppvarming // dyreplageri // krig // atomkrig // mobbing // gamle mennesker uten familie // at jeg ikke bruker stemmen min til bra nok ting // min stadig synkende samvittighet” så tror alle jeg kødder.
Herregud som jeg skulle ønske jeg kødda, og bare seilet igjennom livet uten å bry meg. Det er så fuckings slitsomt, og jeg føler meg som verdens teiteste nerd som har det på denne måten. At jeg går rundt og er trist og bekymrer meg over ting jeg ikke kan gjøre noe med uansett. Og så faller mitt eget liv i fra samtidig. Men akkurat det, det bryr jeg meg ikke så mye om. Jeg liker når livet mitt er kaos, for det er enklere å sove da. Mindre tid til å tenke på de store tingene.
Natta.
