Akkurat nå sitter jeg på flyet, og er usikker på om jeg skal skrive ordene jeg er i ferd med å skrive nå. Det er liksom ikke min sak, men jeg klarer ikke la være heller. Jeg leser og hører hele tiden om “det ekte”. Ah, så ekte vi skal være hele gjengen. Og det skal UT! På INTERNETT! Alle skal se hvor ekte vi er. De ekte følelsene våre, som ender opp med å være noe virvar vi har lest hundre ganger før som i alle fall ikke beveger meg. Ikke i det hele tatt. En halvveis framstilling av virkeligheten, totalt blottet for personlighet og særpreg. Det er så boooring og så tilgjort. Jeg orker ikke mer ekte kropper, ekte ansikter og ekte følelser, som må poengtere at de er ekte. Finnes det egentlig noe mer basic.
Uansett: jeg fikk derfor et mildt sjokk og begynte faktisk å grine da jeg nettopp hørte på podcast – jeg hører alltid på podcast når jeg reiser. Men aldri har jeg fått sjokk av en, og aldri har jeg begynt å grine heller. Jeg snakker om Tusvik & Tønne, og episoden “Lisa”. Den podcasten var mer ærlig enn jeg er mot meg selv. NEI FY FAEN, det der var sterkt. Norges beste podcast uten tvil – på jevn basis. Den har fått meg til å le når jeg egentlig har vært trist, bltt engasjert i øyeblikk hvor ingenting egentlig gir mening, bli forbanna over ting jeg i utgangspunktet ikke brydde meg om, og nå fått meg til å grine også. TAKK.
De eneste bildene jeg har akkurat nå, som passer så forferdelig dårlig til innlegget. Meg, og det forjævlige snapchat-filteret her. Jeg forstår ikke hvorfor noen bruker det fast, som om det gjør en penere. Man ser jo bare jævlig ut. Vi snakkes i Harstad.