Da jeg vokste opp kjente jeg ingen som ikke var etnisk norske. Jeg møtte aldri noen innvandrerbarn, religion var noe man kun lærte om på skolen og ikke en reell greie, og da jeg satt i venterommet på frisørsalongen leste jeg alltid barneboken “lille negergutt”, om en mørkhudet gutt som lekte med elefanter i Afrika, om jeg husker rett. En koselig bok, som ikke var rassistisk ment i det hele tatt, det var vel bare sånn man snakket på den tiden. Uansett, så var det min eneste “kobling” til folk som hadde annen hudfarge enn meg.
Jeg er fra Harstad. Da jeg vokste opp der var det ikke asylmottak så vidt jeg var klar over, jeg dro på ferie til Spania og Gran Canaria med familien hver sommer og det var den virkeligheten jeg hadde, og jeg trengte vel strengt tatt ikke bry meg om så mye mer enn meg selv og mine problemer.
Jeg begynte på videregående etterhvert, og vi hadde kanskje sammenlagt 10 stk på skolen som ikke var etnisk norske. På den tiden trodde jeg Brugata i Oslo var ghettoen, at østkanten var farlig, at alle som var religiøse og tilknyttet Islam var skumle. At innvandrere som kom hit fikk levert penger rett i hånda, og tok fra oss som jobbet. Hadde noen spurt meg da om jeg var rasist, så hadde jeg svart nei. For det var jeg jo ikke. Men om noen hadde spurt meg om hva jeg mente om innvandring til Norge, så hadde jeg sagt at det gjerne kunne blitt litt strengere. Det viktigste var jo tross alt vi som bodde her fra før av. For det var lett for meg å mene det, der jeg satt i Harstad uten en eneste innvandrervenn, med tanker om at Oslo hadde ghetto og at jeg kom til å bli snik-islamisert så fort jeg gikk på Jernbanetorget.
Da jeg var 19 dro jeg til Senegal for å jobbe med barn og unge som var utsatt for Malaria. Det var en helt annen verden som både var trist, jævlig, fin og givende, men da jeg dro derfra glemte jeg det bort. Det var enda “der borte”, og livet mitt skjedde jo tross alt enda her – i Norge. Jeg fikk vite at, om jeg kom tilbake til Senegal et par år etter, ville mange av barna jeg møtte der den gang være døde i dag. Jeg fortsatte å donere penger, tenke på dem nå og da. Men livet mitt fortsatte likevel som før.
Men, så flyttet jeg til Oslo. Til østkanten. Det som tidligere hadde vært skummelt, farlig og fremmed. Dit flyttet jeg. Faktisk flyttet jeg rett ved siden av voksenopplæringen hvor alle på asylmottaket må gå på skole for å lære seg norsk, og her bor jeg enda.
Det var da jeg innså at alt jeg hadde hørt ikke stemte likevel. Østkanten var ikke en ghetto. Plutselig var jeg med på “mitt dansecrew” hvor en av guttene i crewet var tilknyttet Islam, og vi kunne ha diskusjoner om reiligion basert på meningene våre – og ikke dømmende utifra hudfarge eller hvor man kommer fra. Jeg må bare si, jeg synes religion generelt er helt fjernt for min egen del, men om det gir folk noe positivt så vær så god. Det er ikke opp til meg å dømme. Jeg small-talker med mennesker som har helt annen bakgrunn enn meg hver eneste dag i køen på KIWI, de som kjører taxiene jeg tar, legen min på Volvat, alle. Plutselig var “de” over alt, og plutselig var det ikke “de” og “meg”, lengre, det var naboene mine, vennene mine, plutselig en bestevenninne, en nær kompis, bekjente. Mennesker jeg er glad i, som betyr enormt mye for meg, og for landet vårt. For kulturen vår. Å flykte fra krig og helvete er ikke å få penger “rett i hånda”. Jeg ser hvordan så mange av “dem” prøver, hver eneste dag. Hvordan de prøver å være en del av vårt samfunn, går på voksenopplæring, øver på å snakke norsk med meg.. Det er fint. Men trist at så mange som ikke har peiling, forteller meg noe annet.
Jeg sier ikke at jeg vet alt. Jeg bare sier det jeg ser hver eneste dag, og det er mennesker. Medmennesker, som deg og meg. Vi alle føler oss helt like, tror jeg. Vi vil hverandre det beste, i bunn og grunn, selv om det ikke virker slik i kommentarfelt på internett. Jeg ELSKER mennesker og jeg vil vi skal være snille mot hverandre, og vi kommer ingen vei med å være så sinte på hverandre.
Nå skal jeg begynne å jobbe som frivillig for kirkens bymisjon, og hovedområdet mitt blir barn fra asylmottak. Det gleder jeg meg SÅ mye til! Og ikke minst til å dele opplevelsen med dere.
Ja, det finnes innvandrere som snylter på NAV og tar penger de ikke har rett på. Men det gjør nordmenn også. Ja, det finnes innvandrere som voldtar, stjeler og utøver vold. Men, det gjør nordmenn også. Om NOEN burde bry seg om hvor skattepengene går, så er det vel meg! Jeg betaler 50% skatt og over 1 million kroner i skatt per år, men om det går til mennesker som sliter med traumer og kommer hit fordi de trenger det – så værsågod, det gjør meg godt. Jeg har kanskje ikke en “ekte jobb”, men jeg betaler skatt og det er tydeligvis kriteriet for å få uttale seg – i følge enkelte diskusjonstråder på facebook. Holdningen der er “våre liv betyr mer enn deres”, og det er bare tull. Vi betyr like mye.
Med jevne mellomrom får jeg sterke hatmeldinger sendt til meg, gjerne fra eldre mennesker, som mener jeg er en sviker for landet vårt og burde vært hengt fordi jeg synes vi burde være snille mot flyktninger. Jeg får høre at jeg er ung, dum og mangler livserfaring. De har kanskje rett, kanskje jeg mangler livserfaring. Kanskje jeg er naiv, kanskje jeg er dum. Men da får jeg snakke utifra den lille livserfaringen jeg har, og dette er hva jeg har lært. Selv om jeg er ung og dum, så vet jeg nok – og det er, vi alle fortjener en sjanse.