Dere vet hvordan ungdommer alltid sier “this is a dead end town” i amerikanske filmer, og så hater de livet sitt og vil flytte til Los Angeles? Jeg vil flytte til en sånn “dead end town” der ingenting skjer, hvor det ikke bor noen, midt i ingenmannsland i USA. Der vil jeg sitte å gjøre ingenting, kanskje jobbe som stripper eller servitør og bare se hva som skjer. Mange tenker kanskje “men du kommer fra Harstad, der skjer det ingenting, hvorfor ble du ikke bare der om det er kjedsomhet du søker”. Det er ikke kjedsomhet jeg vil ha, det er håp om noe større som aldri kommer til rette, det vil jeg ha. Der i de dødsforlatte byene. De har drømmer og tanker om noe større, at man er ment for noe mer, i de som bor i forlatte byer i USA lever det en gnist som også blir til sorg og desperasjon for at man ikke bor i Hollywood Hills, men på landet. Tror jeg, jeg har jo ikke vært der. Det er sorg i de menneskene – slik jeg har sett på film – som tiltaler meg. Jeg leste en artikkel om jenter som jobbet som strippere i Alaska, de fikk ikke gå ut av hotellrommene sine annet enn da de var på jobb, og så jobbet de hver julaften og da tjente de ekstra mye. Helt jævlig, men også nydelig. Er det teit at jeg blir fascinert av slike historier? At jeg drømmer om slike ting? Anti-feministisk av meg? Neh, jeg bryr meg ikke egentlig, jeg vet jo hvem jeg selv er og hvilke verdier jeg har. Verdiene mine er groupie-love, yoga og pendelen min.
(annonselenker) Kjole HER // Smykke HER // Leppestift HER
Jeg kommer til å våkne opp i morgen og tenke at jeg er teit som drømmer om ting jeg aldri kommer til å gjøre, og at jeg hadde kjedet meg ihjel etter to uker i en såkalt “dead end town”. Jeg hadde kanskje skrevet en fin bok eller et par brukbare dikt, men thats it. Fine og brukbare om man liker simpel litteratur og galgenhumor og det gjør de færreste, dessverre. I morgen vil jeg kanskje slå meg til ro, få barn. Når jeg ikke får sove pleier jeg å fantasere om at jeg har et barn som ligger der ved siden av meg. Et barn som elsker meg og er helt avhengig av meg, som jeg passer på. Et barn som irriterer meg og som gir meg all glede i verden. Som jeg kan kysse i panna og lukte på og klype i kinnet, og så føler jeg meg mindre alene. Og så sovner jeg . Og man kan ikke få familie for å føle seg mindre alene – og at jeg har skjønt det, er i det minste bra. Jeg tror det er mange som får barn fordi de ikke vet hva annet de skal finne på. Jeg ville nok flyttet til Alaska først, fordi det høres spennende og rart ut, om jeg først skulle funnet på noe av kjedsomhet mener jeg. Barn får bli fordi jeg vil, og ikke noe jeg finner på spontant – som situasjonen jeg er i nå, den er ganske spontan og jeg hater den.
Livet mitt står stille.