Det går ikke en dag uten klump i magen, og enkelte dager er den større enn andre. Da er den ikke bare stor, den er gigantisk, den er større enn alle andre følelser jeg har. Henrik, som jeg har kjent hele livet, har enda ikke kommet tilbake. Jeg veksler mellom å være trist, frustrert, sint, lei meg igjen, ha dårlig samvittighet, ønske meg en tidsmaskin, forstå, ikke forstå, og trist igjen. Livet mitt har blitt så krystallklart etter at Henrik forsvant. Jeg husker ord som ble sagt for flere år siden. Jeg husker siste gang vi møttes. Jeg husker sist gang vi snakket. Og jeg setter enorm pris på at en av de siste meldingene jeg fikk hos deg, ikke lenge før du forsvant, var at du er glad i meg for alltid – og at jeg fikk sagt det samme tilbake. Jeg håper du forsto hvor sant det er, og jeg kommer aldri til å glemme deg eller alt vi har gjort sammen. 

Det har det vært leteaksjoner i områder som kan være aktuelle for at han blir funnet, men dessverre har Henrik enda ikke kommet til rette – så om noen av dere som leser dette tilfeldigvis skal legge søndagsturene til fjæra i Harstad kommune eller andre kommuner i området (Senja, Evenes, Skånland, Ibestad), eller områdene fra Tjelsund og nordover til Salangen / Sjøvegan, hold gjerne øynene åpne. Håpet for at han enda lever er lite, men det hadde vært så fint for familien, og oss alle, å få han tilbake på en eller annen måte. 

Bilde fra en av gangene vi ble gjenforent etter at Henrik flyttet fra Harstad og vi måtte ha avstandsforhold i vennskapet vårt noen år – helt til han kom tilbake igjen, og bestevennene var gjenforent med The Tribe og Sonic X etter skolen, og videre til ungdomstid med alt det innebar ♥  Tusen takk for alt.