Vet du hva jeg ønsker meg?




 

Du var et slikt menneske jeg hater å møte på trikken. En mann som roper og lager et sinnsykt oppstyr. Hvem roper du til? Til alle? "Kan du bare holde kjeft" tenkte jeg i mitt stille sinn, for du forstyrret tankene mine og du forstyrret mitt problemfrie, behagelige liv. Du kaster setningene ut i luften og venter kanskje på at noen skal fange opp det du sier, gi deg et svar, men alle ser bort og later som ingenting. Alle ser ned i mobilen, alle har musikk på ørene, alle skal fortsette sitt vanlige liv. En mann som deg, som har levd så lenge, føler behov for å rope høyt om livet ditt fordi du har hatt det så vanskelig. Men ingen svarer, og alle hører. Jeg svarte ikke heller. Jeg ble utilpass, og litt redd. Jeg kan tippe at de fleste på trikken kjente på det samme, og det er nok frykt og egoisme som stopper oss mennesker fra å være så gode som vi kan være, tror jeg.

Nord-norsk var du, slik som meg. Litt bredere i dialekten, men det er jo ikke så rart, du er jo mye eldre. Kanskje er du 50? Kanskje er du yngre, men at du er sliten. Livet har ødelagt deg.

Dagene gikk. Jeg tenkte ikke på deg. Men brått en natt når klokken hadde passert 01 og jeg var ute med hunden min, så kom du igjen. "Kan æ få hilse på hunden din?" sa du. Jeg trengte ikke å svare, for hunden min løp bort til deg. Du fortalte hvor mye du elsker hunder. Du var sliten. Du hadde slitte klær. Du snakket og snakket. Om at du hadde blitt voldtatt som barn. At du hadde havnet på gaten og etterhvert på mentalsykehus. At du hadde blitt så trist da katten som bodde i nærheten ikke var her lengre, fordi katten alltid kom bort til deg. At du hadde blitt misshandlet av faren din. At du hadde blitt avhengig av heroin. At du hadde sett meg på tv. 

Jeg trippet fram og tilbake, ventet på at Charlie ville gå. Så klart ville han ikke gå. Det var så mørkt at ingen kunne se oss, det var kun oss to og en pomeranian som ikke kunne reddet meg fra noe som helst. Jeg tenkte du kanskje kom til å drepe meg selv om ingenting tilsa at du skulle det. Jeg snakket med, slik som man gjør når man er redd noen er potensielt farlig. Man blir overentusiastisk og overhøflig. Jeg ble så overhøflig at jeg var enig i at marijuhana burde vært legalisert , selv om jeg ikke mener det. Men å si imot turte jeg i alle fall ikke. Jeg snakket om vær og vind, løy om hvilken blokk jeg bor i og da jeg omsider så en gutt gå i det fjerne, løy jeg og sa det var kjæresten min og at jeg måtte gå.

Da jeg omsider kom jeg derfra var jeg så utrolig lettet, egoistisk som man er. Dømmende som man er. Jeg tenkte at jeg kunne ha blitt voldtatt, kidnappet, drept, mishandlet, bli fanget i en kjeller og ikke sett dagens lys resten av mitt liv. Men det skjedde ikke, og livet mitt fortsatte. Mitt liv med sminke, klær, kjærlighet, venner, fest og blogg. Og det man kanskje glemmer, er at livet ditt fortsetter også. Ditt liv med.. hva da? 

Nå sitter du der. Du er nok alene. Savner nabokatten som ikke er her mer, kanskje? Eller kanskje du bare savner noen. Kanskje du ønsker deg et annet liv, og jeg forstår det. 

Vet du hva jeg ønsker meg?

At jeg slapp å se meg over skulderen når jeg går ute fordi jeg er redd for å bli voldtatt. At jeg ikke økte tempoet hver gang jeg hørte at noen gikk bak meg fordi jeg ikke vil bli mishandlet. At mennesker som deg, som sikkert er gode, slapp å bli dømt under at enkelte mennesker gjør helt jævlige ting. At du slapp å ha det livet du har.  At man ikke ser ned på telefonen om noen faller på trikken, at man ikke går rett forbi alle som sitter med hodet bøyd på gaten. At jeg slapp å tenke "takk gud for at det ikke er meg" hver gang jeg møter mennesker som deg - og at jeg hater meg selv for å tenke sånn. Og ikke minst, hater jeg at du nok vet at jeg tenker sånn. Det medlidende blikket man sender, og de raske skrittene bort fra deg. 

Men så gjør jeg det selv, og så unnskylder jeg meg selv, for "det kunne ha vært farlig", og det er jo hele problemet. Det KUNNE ha vært farlig, men det var ikke det, og det er så forbanna dumt at man må gå igjennom livet å være redd for mennesker - det stopper oss nok fra mye godhet. 



0  
    24.02.2017 - 00:07
     









Bloggdesign laget av Kine Skjerpen



hits