hits

Vet du hva jeg nsker meg?




 

Du var et slikt menneske jeg hater mte p trikken. En mann som roper og lager et sinnsykt oppstyr. Hvem roper du til? Til alle? "Kan du bare holde kjeft" tenkte jeg i mitt stille sinn, for du forstyrret tankene mine og du forstyrret mitt problemfrie, behagelige liv. Du kaster setningene ut i luften og venter kanskje p at noen skal fange opp det du sier, gi deg et svar, men alle ser bort og later som ingenting. Alle ser ned i mobilen, alle har musikk p rene, alle skal fortsette sitt vanlige liv. En mann som deg, som har levd s lenge, fler behov for rope hyt om livet ditt fordi du har hatt det s vanskelig. Men ingen svarer, og alle hrer. Jeg svarte ikke heller. Jeg ble utilpass, og litt redd. Jeg kan tippe at de fleste p trikken kjente p det samme, og det er nok frykt og egoisme som stopper oss mennesker fra vre s gode som vi kan vre, tror jeg.

Nord-norsk var du, slik som meg. Litt bredere i dialekten, men det er jo ikke s rart, du er jo mye eldre. Kanskje er du 50? Kanskje er du yngre, men at du er sliten. Livet har delagt deg.

Dagene gikk. Jeg tenkte ikke p deg. Men brtt en natt nr klokken hadde passert 01 og jeg var ute med hunden min, s kom du igjen. "Kan f hilse p hunden din?" sa du. Jeg trengte ikke svare, for hunden min lp bort til deg. Du fortalte hvor mye du elsker hunder. Du var sliten. Du hadde slitte klr. Du snakket og snakket. Om at du hadde blitt voldtatt som barn. At du hadde havnet p gaten og etterhvert p mentalsykehus. At du hadde blitt s trist da katten som bodde i nrheten ikke var her lengre, fordi katten alltid kom bort til deg. At du hadde blitt misshandlet av faren din. At du hadde blitt avhengig av heroin. At du hadde sett meg p tv. 

Jeg trippet fram og tilbake, ventet p at Charlie ville g. S klart ville han ikke g. Det var s mrkt at ingen kunne se oss, det var kun oss to og en pomeranian som ikke kunne reddet meg fra noe som helst. Jeg tenkte du kanskje kom til drepe meg selv om ingenting tilsa at du skulle det. Jeg snakket med, slik som man gjr nr man er redd noen er potensielt farlig. Man blir overentusiastisk og overhflig. Jeg ble s overhflig at jeg var enig i at marijuhana burde vrt legalisert , selv om jeg ikke mener det. Men si imot turte jeg i alle fall ikke. Jeg snakket om vr og vind, ly om hvilken blokk jeg bor i og da jeg omsider s en gutt g i det fjerne, ly jeg og sa det var kjresten min og at jeg mtte g.

Da jeg omsider kom jeg derfra var jeg s utrolig lettet, egoistisk som man er. Dmmende som man er. Jeg tenkte at jeg kunne ha blitt voldtatt, kidnappet, drept, mishandlet, bli fanget i en kjeller og ikke sett dagens lys resten av mitt liv. Men det skjedde ikke, og livet mitt fortsatte. Mitt liv med sminke, klr, kjrlighet, venner, fest og blogg. Og det man kanskje glemmer, er at livet ditt fortsetter ogs. Ditt liv med.. hva da? 

N sitter du der. Du er nok alene. Savner nabokatten som ikke er her mer, kanskje? Eller kanskje du bare savner noen. Kanskje du nsker deg et annet liv, og jeg forstr det. 

Vet du hva jeg nsker meg?

At jeg slapp se meg over skulderen nr jeg gr ute fordi jeg er redd for bli voldtatt. At jeg ikke kte tempoet hver gang jeg hrte at noen gikk bak meg fordi jeg ikke vil bli mishandlet. At mennesker som deg, som sikkert er gode, slapp bli dmt under at enkelte mennesker gjr helt jvlige ting. At du slapp ha det livet du har.  At man ikke ser ned p telefonen om noen faller p trikken, at man ikke gr rett forbi alle som sitter med hodet byd p gaten. At jeg slapp tenke "takk gud for at det ikke er meg" hver gang jeg mter mennesker som deg - og at jeg hater meg selv for tenke snn. Og ikke minst, hater jeg at du nok vet at jeg tenker snn. Det medlidende blikket man sender, og de raske skrittene bort fra deg. 

Men s gjr jeg det selv, og s unnskylder jeg meg selv, for "det kunne ha vrt farlig", og det er jo hele problemet. Det KUNNE ha vrt farlig, men det var ikke det, og det er s forbanna dumt at man m g igjennom livet vre redd for mennesker - det stopper oss nok fra mye godhet. 

Design laget av Kine Skjerpen