INGEN VEI TILBAKE


Da jeg var 16 år hadde jeg ingen sperrer på hva jeg følte for å dele på internett. Gjorde jeg det dårlig på skolen og kranglet med læreren? Da skrev jeg det. Kranglet jeg med mamma? Pytt, da skrev jeg like gjerne det også. Var venninna mi en dritt? Null problem, få det på bloggen. Det føltes OK at alle visste - om ikke alt - men om så det meste om mitt liv. For hva hadde det å si? De satt på andre siden av en skjerm, og jeg utviklet meg hver dag. Den jeg var i går var ikke forenelig med den jeg var dagen etter, så om mine dypeste hemmeligheter var skrevet på en blogg, så var det uansett lite viktig i dagene som kom. Det betydde ikke så mye lengre.

Nå er det veldig annerledes.

"Hva faen snakker du om din dobbeltlmoralske hykler, du kunne ikke ha funnet en større stein å kastet i glasshuset ditt?" tenker du kanskje nå. For jeg har jo tross alt skrevet en bok som handler om livet mitt. Jeg har blogget i flere år. Jeg er aktiv på instagram og jeg er aktiv på snapchat. Er det da virkelig noe man ikke deler?

Jeg kan komme med et eksempel på noe som illustrerer hvorfor det er så viktig å holde noen ting for seg selv. 

Jeg sov med samme bamse hver natt i flere år. Så skrev jeg om det på bloggen - og da tok det plutselig stopp. Tidligere var det en greie som bare var mitt. Meg og bamsen. Jeg har hatt den ved min side i flere år, men nå har jeg ikke lyst i det hele tatt. Det var min greie, min hemmelige, fine greie. En greie venner vet om, men ikke alle som leser bloggen min. Det ble ikke det samme, på en måte.

Da jeg var i et forhold som var veldlig "out there" både på tv, i pressen og på bloggen følte jeg at forholdet ikke bare var vårt lengre. Det var noe alle eide, noe alle skulle føle noe om å legge seg opp i. Alt skulle dokumenteres, fra middag og kosekvelder til ferier og problemer - og når vi først fikk et behov for å være privat, med rettsaken og alt det, så var det for sent. Da var allerede forholdet "alle sitt". Da hadde vi selv valgt å ha det "out there" og nå var det ingen angreknapp. Jeg kunne ikke snu, og ting jeg ikke ville at folk skulle vite, ble alle sitt. 

Når man først åpner døren til ditt innerste, mest private og slipper verden inn, da er det ingen vei tilbake. Da kommer det til å være forandret for alltid - og noen ganger til det bedre! At jeg har fortalt om angsten min på bloggen tror jeg kan ha hjulpet mange, og at jeg åpnet det "rommet" hjalp også meg. Å dele det med noen føltes fint. Tanker jeg har om ting, funderinger og følelser er fint å dele - for det kan vekke noe i folk. Skape engasjement og kanskje hjelpe litt på ensomhetsfølelsen. Jeg liker å filosofere med dere, og jeg liker følelsen av at folk begynner å snakke med meg om "viktige" ting med en gang vi møtes - at vi har DEN dynamikken på bloggen synes jeg er fantastisk! 

Men hva hjelper det meg, og hva hjelper det andre, om jeg deler forholdene mine? Relasjonene jeg har til folk rundt meg? Hvem som har såret meg tidligere og hva de har gjort? Hva jeg og foreldrene mine er uenige om? Hva jeg og naboene snakker om når vi diskuterer ditt og datt?

Derfor forstår jeg ikke helt hvordan så mange på internett klarer å skrive om alt som skjer. Kanskje fordi det skaper overskrifter, ikke vet jeg. Men det skaper ikke debatter. Det skaper ikke endringer. Det hjelper ikke, og er ikke noe annet enn enkel underholdning - og er det verdt det? Når du ikke har noe igjen som bare er ditt? Jeg snakker av egen erfaring, ref Sophie Elise, 16 år gammel. Livet mitt ble så mye mer dramatisk av å dele alt med alle - og gud, som folk la seg opp i ting da. 

I 2016 bestemte jeg meg for å holde alt av kjærlighet så privat som det lot seg gjøre, i alle fall det som pågikk i nåtid. Jeg elsker kjærlighet - og det er det jeg liker best å skrive om. Følelser, forelskelse, kjærlighetssorg og desperasjon. Ah, det er så fantastisk og ekkelt og vakkert og skummelt. Men (!!!) det er en stor forskjell på å formidle følelser og et generelt tema på en vakker og gjenkjennbar måte, enn om jeg skulle ha skrevet om alt som gjør akkurat mitt forhold spesielt.

Nå fikk jeg skrevet av meg litt, jeg får ofte spørsmål på "hvordan klarer du å være så privat?". Jeg er ikke privat, jeg er personlig, og det er to ulike ting.


 

 



0  
    05.02.2017 - 19:06
     









Bloggdesign laget av Kine Skjerpen



hits