hits

INGEN VEI TILBAKE


Da jeg var 16 r hadde jeg ingen sperrer p hva jeg flte for dele p internett. Gjorde jeg det drlig p skolen og kranglet med lreren? Da skrev jeg det. Kranglet jeg med mamma? Pytt, da skrev jeg like gjerne det ogs. Var venninna mi en dritt? Null problem, f det p bloggen. Det fltes OK at alle visste - om ikke alt - men om s det meste om mitt liv. For hva hadde det si? De satt p andre siden av en skjerm, og jeg utviklet meg hver dag. Den jeg var i gr var ikke forenelig med den jeg var dagen etter, s om mine dypeste hemmeligheter var skrevet p en blogg, s var det uansett lite viktig i dagene som kom. Det betydde ikke s mye lengre.

N er det veldig annerledes.

"Hva faen snakker du om din dobbeltlmoralske hykler, du kunne ikke ha funnet en strre stein kastet i glasshuset ditt?" tenker du kanskje n. For jeg har jo tross alt skrevet en bok som handler om livet mitt. Jeg har blogget i flere r. Jeg er aktiv p instagram og jeg er aktiv p snapchat. Er det da virkelig noe man ikke deler?

Jeg kan komme med et eksempel p noe som illustrerer hvorfor det er s viktig holde noen ting for seg selv. 

Jeg sov med samme bamse hver natt i flere r. S skrev jeg om det p bloggen - og da tok det plutselig stopp. Tidligere var det en greie som bare var mitt. Meg og bamsen. Jeg har hatt den ved min side i flere r, men n har jeg ikke lyst i det hele tatt. Det var min greie, min hemmelige, fine greie. En greie venner vet om, men ikke alle som leser bloggen min. Det ble ikke det samme, p en mte.

Da jeg var i et forhold som var veldlig "out there" bde p tv, i pressen og p bloggen flte jeg at forholdet ikke bare var vrt lengre. Det var noe alle eide, noe alle skulle fle noe om legge seg opp i. Alt skulle dokumenteres, fra middag og kosekvelder til ferier og problemer - og nr vi frst fikk et behov for vre privat, med rettsaken og alt det, s var det for sent. Da var allerede forholdet "alle sitt". Da hadde vi selv valgt ha det "out there" og n var det ingen angreknapp. Jeg kunne ikke snu, og ting jeg ikke ville at folk skulle vite, ble alle sitt. 

Nr man frst pner dren til ditt innerste, mest private og slipper verden inn, da er det ingen vei tilbake. Da kommer det til vre forandret for alltid - og noen ganger til det bedre! At jeg har fortalt om angsten min p bloggen tror jeg kan ha hjulpet mange, og at jeg pnet det "rommet" hjalp ogs meg. dele det med noen fltes fint. Tanker jeg har om ting, funderinger og flelser er fint dele - for det kan vekke noe i folk. Skape engasjement og kanskje hjelpe litt p ensomhetsflelsen. Jeg liker filosofere med dere, og jeg liker flelsen av at folk begynner snakke med meg om "viktige" ting med en gang vi mtes - at vi har DEN dynamikken p bloggen synes jeg er fantastisk! 

Men hva hjelper det meg, og hva hjelper det andre, om jeg deler forholdene mine? Relasjonene jeg har til folk rundt meg? Hvem som har sret meg tidligere og hva de har gjort? Hva jeg og foreldrene mine er uenige om? Hva jeg og naboene snakker om nr vi diskuterer ditt og datt?

Derfor forstr jeg ikke helt hvordan s mange p internett klarer skrive om alt som skjer. Kanskje fordi det skaper overskrifter, ikke vet jeg. Men det skaper ikke debatter. Det skaper ikke endringer. Det hjelper ikke, og er ikke noe annet enn enkel underholdning - og er det verdt det? Nr du ikke har noe igjen som bare er ditt? Jeg snakker av egen erfaring, ref Sophie Elise, 16 r gammel. Livet mitt ble s mye mer dramatisk av dele alt med alle - og gud, som folk la seg opp i ting da. 

I 2016 bestemte jeg meg for holde alt av kjrlighet s privat som det lot seg gjre, i alle fall det som pgikk i ntid. Jeg elsker kjrlighet - og det er det jeg liker best skrive om. Flelser, forelskelse, kjrlighetssorg og desperasjon. Ah, det er s fantastisk og ekkelt og vakkert og skummelt. Men (!!!) det er en stor forskjell p formidle flelser og et generelt tema p en vakker og gjenkjennbar mte, enn om jeg skulle ha skrevet om alt som gjr akkurat mitt forhold spesielt.

N fikk jeg skrevet av meg litt, jeg fr ofte sprsml p "hvordan klarer du vre s privat?". Jeg er ikke privat, jeg er personlig, og det er to ulike ting.


 

 

Design laget av Kine Skjerpen