Sophie Elise

Sophie
Elise

Jeg føler meg brukt

 



 

"Du er så sterk".

Akkurat det får jeg høre veldig ofte. At jeg er sterk som takler stygge kommentarer, at jeg tåler å stå så mye imot strømmen eller at jeg har jobbet meg opp fra "ingenting".

Jeg ser ikke på meg som en spesielt sterk person eller ulik andre på den måten i det hele tatt. Det er på "jobb", og det er upersonlig, selv om det er meg og mine meninger.  Om noen på privaten trykker meg ned så svir det. Det kjennes som et slag i ansiktet, som om mine 158 cm krymper ned til halvparten, som om enhver pust jeg trekker er en byrde for omverden. Det kan være noen som snakker litt surt til meg, om noen pirker på noe jeg gjør eller kommer med en kommentar som treffer meg på et sårt punkt. Da begynner jeg med en gang å tvile på min egen verdi, jeg vil bare synke vekk fra jordens overflate. 

Kanskje jeg har vært, og til tider er, i feil selskap og derfor ofte føler meg som "den lille". Den som kan bli kastet rundt på, og der følelsene er en brikke i et spill andre kan bruke til sin fordel. Da er det fort gjort å føle seg uviktig. 

Det er fordi det finnes mennesker som alltid trykker meg ned, trykker meg ned til mindre enn 158 cm. Mennesker man møter, snakker med, smiler til og spiller et slags spill for. Et spill hvor man godtar alt og alltid ender opp som den tapende part, hvor man bare er tilgjengelig etter behov. Her om natten bråvåknet jeg, og min første tanke var at nå er det nok. Nok tid på mennesker som ikke bryr seg - eller som ikke hadde brydd seg om jeg hadde mindre følgere, mindre penger og alt det. Jeg er veldig glad jeg har fine mennesker i livet mitt som støtter opp når jeg gråter og har det dritt, men herregud så mange jeg har som kun vil ha en tag på sosiale medier og som bruker enhver sjanse de får på å komme med små kommentarer slik at jeg skal føle meg mindre verdig enn hva jeg er. Og jeg er sikker på at mange av dere kjenner dere igjen - for om det ikke er følgere, så kan det være noe annet. At man alltid lytter, at man kjører og henter, spanderer.. Osv. Jeg tror vi alle har mennesker som man bøyer seg unødvendig lavt for, slik at de kan klatre på toppen av deg og nå høyere. Føler seg bedre. 

De presser meg ned på bakken, ned under jorden. Da er det ikke så lett å tenke at man er en stjerne, at man er bra nok, at man fortjener å være glad. Tanker som absolutt alle burde ha. Jeg gikk i hele fjor og ikke var glad for ting jeg fikk til - tenk det. Bare disse første ukene av 2017 har jeg følt på mer enn jeg gjorde i hele 2016 faktisk, og det er først nå jeg er glad for alt jeg gjør. 

Hvorfor tillater man det? Det skal i alle fall ikke jeg gjøre mer.

hits