Sophie Elise

Sophie
Elise

SVAR PÅ SPØRSMÅLSRUNDEN - KJÆRLIGHET, KROPP, KARRIERE +++

Hva fikk deg til å engasjere deg i integreringsfeltet?

Fordi jeg har hjerterom og anser meg selv om et medmenneske uten større verdi enn mennesker fra andre kulturer. Jeg har flaks som er født i Norge, og jeg deler gjerne av mine goder med andre. Det finnes ikke "dem" og "oss", bare "vi" <3

Hvilke "type" mennesker synes du er de mest interessante?


Folk som sitter i et hjørne på fest og holder kjeft med litt angst i kroppen. Folk som har tristhet i øynene sine og mørk humor. Folk som ikke gjør seg til, folk som ikke er helt "på nett" med sosiale normer. 

Angrer du på at du fjernet diamanttattoveringen du hadde med Mathias nå som dere er litt på g igjen?

Jeg skulle ønske jeg hadde den nå fordi den er fin, helt uavhengig av meg og Mathias. Men den er ikke helt borte og jeg kan alltids ta den en gang til! Man ser enda at den er der, og det er vel en grunn til at jeg sluttet å fjerne den lenge før det ble noe med meg og M igjen. Den er en del av meg :) 



hvilket land bor Mathias i? Virket så mystisk når du bare skrev "et annet land" haha


Haha, han bor på Malta! Det var ikke meningen å være mystisk altså, for det er ikke noe hemmelig. Han jobber der. 

Er det noe ute i offentlighet du vegrer å gjøre fordi du er redd aviser skal skrive om det?

Nei, avisene skriver ikke om ting som skjer på byen - jeg tror ikke de har lov til det når det er alkohol inni bildet. Gud vet hvor mange bilder av meg fra fylla som diverse aviser sitter på, men de kan ikke poste de uansett så det går fint.

Ja, men jeg begrenser ikke livet mitt. Det er som det er, og blir det skrevet noe så går det fint også. Det er jo ikke så farlig og jeg har et veldig avslappet syn på det. :) Jeg gjør ikke noe verre enn andre mennesker i 20-årene, og jeg prøver ikke å framstå som mer prektig enn hva jeg er. Jeg finner enda ut av ting, liksom. 

Har du noen gang opplevd og miste din identitet i en annen person?

Er du gal! Hele 2014 / 2015 var et kaos. Jeg vet ikke om det kun har med en annen person å gjøre eller om det har vært et kaos for meg selv å finne ut hva jeg ønsker at livet mitt skal gå ut på, men det har vært kaotisk rent psykisk. Jeg føler endelig at ting begynner å falle på plass, så kanskje 2017 er året hvor jeg utforsker dette litt mer? Setter sammen puslespillet? Finner ut hvem jeg er, og hva jeg er - sånn helt på ekte? Så klart med dere på lasset! 


Skal du ha med Charlie til Oslo nå når du drar nedover?

Nei ikke enda, men kanskje til påske? Det beste hadde vært om jeg hadde kjøpt ny leilighet først for da flytter en venn inn hos meg (Joakim!!!!!), og det blir enklere alt sammen. :) 




Hvilke personer har vært med å utvikle deg til den personen du er idag? og hvorfor?


Mamma og pappa, av naturlige årsaker. Ellers blir jeg jo påvirket av alle jeg møter på en eller annen måte, men den første jeg tenkte på var en venn av meg som heter Gaute. Jeg tror genuint han har fått meg til å bli et smartere og kulere menneske, og det er gull verdt. 

Hva er galt med eksistensiell angst? Hvorfor liker du ikke å ha det?


Det er helt forferdelig for min del i alle fall. Å gruble over eksistens er ikke noe problem, det synes jeg er fint. Å ha refleksjoner over liv, død, hvorfor man er her, hva som er meningen med livet og hva det vil si å leve er vakkert og kan bidra til at man får et rikere, mer balansert og lykkeligere liv. Men å ha ANGST hvor du føler at ingenting er ekte, hallisunerer, tenker tanker som at du bare kan drepe deg selv for det er jo ikke ekte uansett, du er den eneste som finnes, foreldrene dine er ikke ekte, du får stemmer i hodet og du får lyst til å skade deg selv for å føle på noe som helst som virker reellt. Jeg har hatt de rareste tankene, jeg har hørt ting i hodet mitt og jeg har grått mye og lurt på hvordan jeg skal komme meg igjennom en ny dag. Plutselig kan jeg snakke med en - la oss si en dame - og så begynner begynner jeg å få angst. Da kan hun plutselig begynne å snakke i sakte film, jeg får en kald følelse i hele kroppen, alt blir ufokusert og jeg tenker "det her skjer ikke, jeg er ikke ekte / hun er ikke ekte / jeg er den eneste som eksisterer / mennesker ser rare ut / det her gir ingen mening". DET er det et problem med skal jeg love deg, haha.. Jeg klarer jo ikke å fokusere på noen ting. Men nå har jeg ikke hatt anfall på kjempelenge, om jeg bare sover nok og spiser bra så slipper jeg faktisk unna. 

Hvilken parfyme bruker du?


Haha, jeg bruker Britney Spears - Fantasy! Samme som jeg gjorde da jeg var 13-14 år.. Jeg er ikke så sykt kreativ på den fronten. Ellers er jeg stor fan av nesten alt fra Escada. 

Har du blitt spurt om å delta på feks Kjendis-Farmen eller 71Grader Nord?

Begge deler, og Skal vi Danse også. Alt hadde vært gøy men jeg har ikke hatt tid på grunn av boken, men en eller annen gang kunne det absolutt ha vært kjempegøy og spennende, for erfaringens skyld! Jeg tror dessuten at jeg hadde klart meg ganske bra, i det minste på farmen.. 71grader nord er det verre med. 

Mitt dansecrew var noe av det morsomste jeg har opplevd - så gjerne mer av sånt, når tiden strekker til! 




Tar du noen vitamintilskudd etter du har blitt vegetarianer?


Jepp, men det gjorde jeg før også! Bare fordi man spiser kjøtt så er ikke det en selvfølge at man får i seg alt man trenger. Jeg har sjekket opp dette og jeg manglet mer da jeg spiste kjøtt enn jeg gjorde for ett år siden, men nå tror jeg jammen meg at det mangler noe greier igjen fordi jeg er så slapp hele tiden. Det har ikke noe med at jeg ikke spiser kjøtt å gjøre - det er generelt dårlige matvaner og slik hadde det nok vært uansett. 

Hvorfor lyver du så ofte når det kommer til treningsvanene dine? Jeg har ikke tall på hvor mange ganger du har skrevet "jeg trener aldri" og ikke lenge etter skrytt av at du trener (nesten?) hver dag. Det gir jo ikke mening? 

Jeg trener aldri på trenigsstudio men jeg trener hjemme med bånd og vekter. Jeg har medlemskap på Elixia men tror ikke jeg kan ha vært der mer enn 5 ganger, og  jeg vet ikke om det gjelder som ordentlig trening om jeg bare beveger meg hjemme? Jeg synes det teller, men jeg har også fått høre at det ikke gjør det. Jeg trente hos PT fram til tidligere i år og jeg er generelt glad i å holde meg i aktivitet, men noen ganger blir det "aldri" og noen ganger er det "hver dag" om det gir mening. Jeg har perioder og nå er jeg inne i en halvveis periode, men føler på meg at januar og februar kommer til å bli god. Og så pleier det å dabbe av mot våren når det blir fint vær og jeg heller vil være ute å rulle i gresset, haha. 


Hvordan type jente kunne du lett falt for? Eksempel på kjendis?

Her ble det faktisk helt umulig å komme med et eksempel.. Og nå har jeg tenkt hardt. Min venninne Louise er det nærmeste jeg kommer noe konkret her, haha. Nå er jeg ikke forelsket i henne eller noe, men det er sånn type det går i, personlighetsmessig, og det klarer jeg jo ikke å vise på et bilde. 


Tror du på spøkelser, eller har du noen gang opplevd noe "paranormal"?

Ja, jeg tror at det finnes noe mer mellom himmel og jord, for tenk hvilken liten fjert vi egentlig er i den store sammenhengen, og at vi ikke forstår noen ting om man faktisk tenker over eksistens. Men jeg tror ikke at spøkelser går rundt og ser ut som de gjør på film, altså som mennesker, bare at de er hvite og litt skinnende. Kanskje det er mer energier vi føler? Noe ikke-menneskelig? Noe som er umulig å beskrive? Jeg håper i alle fall det, for mitt verste mareritt ville ha vært å bli født på nytt, da hadde jeg fått panikk. Eller jeg hadde jo ikke visst at jeg var født på nytt, hehe.. Men jeg hadde virkelig ikke orket å leve et liv til. 

Jeg har opplevd å føle at det er noen der, å få "synske" opplevelser gang på gang i løpet av en tidsperiode (hvor alt som skjer føles linket opp mot hverandre), jeg har sett ting i sidesynet og jeg har hatt mareritt på steder som har vist seg å ha vært sykehus / gamlehjem / skoler (akkurat som at jeg i drømmer klarer å koble opp mot en annen verden, og føle på hva som har vært der før uten å  ha visst det i forkant). En venninne sier at jeg kunne ha vært såkalt "åpen" men at jeg ikke tør, jeg holder tilbake, og det kan nok stemme bra. Jeg er usikker på hvor mye jeg egentlig ønsker å vite. 

Er livet som kjent noe for deg?

Jeg tenker ikke så mye over det og jeg føler meg - og er jo - helt normal. Det er kanskje fordi jeg har de samme vennene som jeg har hatt i flere år, og jeg har veldig få "ja"mennesker rundt meg. Menneskene i livet mitt sier ifra og lar meg ikke miste bakkekontakten. :) 

Hva gjør du når du er lei deg?

Da tror jeg nok at jeg ville ha ringt en venninne eller en kompis og bare snakket ut om det. Jeg har stor tro på å snakke igjennom ting, og situasjoner virker ofte verre i hodet enn hva de faktisk er om man tør å si det høyt. Om man bærer det på innsiden og grubler, vokser det til en stor vond klump som det kan ta lang tid å bli kvitt. Jeg ringer, gråter, inviterer folk på besøk og er ikke redd for å virke masete. Man skal aldri føle at man er til bry, for da er du enten for usikker på deg selv eller så har du ikke rett mennesker rundt deg! 

Kan du fortelle hva som motiverer deg når du er langt nede og ikke ser helt lyset i enden av tunnelen?

At jeg har vært lengre nede før og hvor forferdelig det var setter alt i perspektiv, og så tenker jeg over alt jeg har oppnådd. At jeg startet på jenterommet som ensom, hatet meg selv og skadet meg, og nå har jeg det så mye bedre. Jeg har kjøpt min egen leilighet - og den tanken motiverer meg. Tanken på hvordan ting kan bli om jeg ikke gir opp. Tanken på alle som sier at mitt arbeid betyr noe for dem. Tanken på alt jeg kan utrette, om jeg bare prøver. Det er mange ting, men så klart kan det være vanskelig å tenke på alt dette om man virkelig har det kjipt, da vil jeg også bare hyle, slå hodet i veggen og gi opp alt. Da tenker jeg at ingen bryr seg om noe av det jeg gjør - men det er jo ikke reellt! Å prøve å se ting litt utenfra hjelper for meg. 


Stoler du lett på mennesker?


Jeg stoler på at mennesker forteller meg sannheten, at mennesker har min beste interesse og at man ikke bruker meg, men jeg åpner meg ikke så lett for mennesker og viser mitt sanne jeg. Men jeg tror på at mennesker er gode, det stoler jeg kanskje litt naivt på. 

Elsket du noensinne robin? Og hva skjedde mellom dere? 

Å elske er et utrolig sterkt ord, å elske noen går ikke over - det blir en del av deg, og holder hardt i deg for alltid. Nå tenker jeg jo aldri på han, og har ingen følelser for han, og jeg hadde heller ikke kjærlighetssorg da det ble slutt. Så svaret på spørsmålet er nok derfor nei, men det er OK for det var nok samme greia tilbake. Men glad i han var jeg jo åpenbart, om ikke hadde det ikke fungert i det hele tatt. 

Livet skjedde, om man kan si det sånn. Det ble mye drama og tull.  Men herregud vi er unge begge to, og så klart må man få styre på og finne ut av ting selv. Jeg er ikke bitter på han for at vi hadde ulik livsstil, for han er bare 22 år gammel og ikke alle har det ansvaret jeg har med jobb osv. Men for meg gikk bare ikke det. Hvordan ting har vært etter at det ble slutt med bildet og alt er jo en annen sak, men:p 


Hvordan sa du til mamma/pappa at du fikk mensen, og hvor gammel var du? 


Jeg tror ikke jeg sa det til mamma og pappa med en gang, jeg kan ikke huske det i alle fall. Det er jo det mest naturlige i verden og du må huske på at mammaen din har gått igjennom akkurat det samme, og at hun virkelig ikke synes det er teit - du kan jo ikke kontrollere det uansett:) Da jeg fikk mensen første gang var jeg 13 år gammel og på besøk hos en venninne. Om jeg husker rett hadde hun faktisk bursdag.. Jeg var sist ute av alle i klassen med å få mensen, noe som var litt vanskelig ettersom alle lagde en så stor sak ut av det. Veldig forskrudd og merkelig når jeg tenker tilbake på det, haha.. Og det var ikke så gøy å gå på ungdomsskolen å ikke ha mensen! Men nå vet jeg at det er helt normalt, og enkelte er tidligere ute enn andre. 

Kan du si noe om tittelen på boka? Jeg tror du har forskjellige kallenavn på deg selv bak bildet?

Ja. Forbilde er en tittel med ironisk distanse, og ingenting i boka handler om å være et forbilde - den handler om å være en vanlig jente, og det er nettopp det ethvert forbilde er. Et helt vanlig menneske.Ordene som er bak bildet, altså bak "forbildet", er kallenavn på meg ja, og der skal det være opp til egen tolkning hva man tror står. Det er en mening med det, altså om du øyeblikkelig tenker skjellsord så er det fordi man kanskje kobler meg mot å bli kalt mange stygge ting, noe som er trist. Hadde det vært Tone Damli sin bok ville neppe noen ha tenkt  "åja det står jævla fitte bak bildet der, ja". Om du skjønner? 

Nå må du svare på alle ryktene om rumpa og kroppen din. 

Det eneste jeg vil si er at jeg alltid har hatt rumpe, og jeg ser ikke så annerledes ut nå. Folk legger ut uheldige bilder fra merkelige vinkler og påstår at jeg så helt annerledes ut før, uavhengig av alt.. Her kommer et par bilder av meg, der jeg veide 10-15 kg mindre, og enda hadde jeg rumpe. 

Det blir uansett helt feil å sammenligne for som sagt, hele meg er jo totalt ulik da i kroppen. Men men.. Dette er 2015, og 2014. 











Er du lykkelig?


Helt OK. Jeg er bare så utrolig sliten.. Jeg vet at jeg ikke har ME (det er jo en alvorlig sykdom) men det kan nesten føles sånn noen ganger, eller så mangler jeg ett eller annet vitamin. Jeg sover som en stein, kan sovne over alt, har null energi og null motivasjon. Kanskje det er mørketiden? Men om jeg skal grave dypt i meg selv og mine innerste følelser, virkelig kjenne på det og romstere rundt, så er jeg nok ganske nøytral til alt som skejr. Det er lite som føles som en ekte følelse, alt bare skjer og det er synd. Jeg klarer å sette pris på små ting, og da jeg koste med Charlie i går ville jeg nesten gråte av glede for slike små øyeblikk betyr så mye for meg. Det skjer så mye stort som er vanskelig å sette pris på, for man trodde det skulle bety alt. At penger, kjendisfester og en fin kropp skulle gjøre meg glad - og det har vært gøy, men gøy er ikke det samme som glad. Små øyeblikk, kjærlighet og god mat derimot gjør at jeg føler på lykke, haha. Og trening.  

Har du fått negative tilbakemeldinger på boka? Eller har alt vært bra hele tiden?

Det er jo så klart noen som stiller seg negative til at jeg har skrevet bok og at det kommer "enkelt" for meg. Jeg har en fordel med tanke på salg, jeg når ut til flere og det var stor pressedekning for boken min. Men det gjorde ikke prosessen enklere for meg, jeg har jobbet like hardt som andre som skriver og boken ER bra. Det må man få lov til å si, selv om det er min egen. Det er kanskje 2 av 4000 tilbakemeldinger som har vært negative av de som faktisk har lest, og det er helt greit. Alt kan ikke falle i smak hos alle, tenk så kjedelig det hadde vært da.




Hvordan fikk du og Mathias kontakt igjen?

Vi har hatt kontakt av og på hele tiden etter at det ble slutt, så det er litt vanskelig å si hvor "skiftet" skjedde sånn nøyaktig. Jeg facetimet han en gang i oktober tror jeg? Og så begynte vi å snakke litt mer jevnlig, og så kom han på besøk. Jeg er glad vi er i hverandres liv og det kommer vi nok til å være for alltid, og takk gud for det. Jeg har en så enormt stor kjærlighet og respekt for det mennesket! 

Har du planer om å skrive flere bøker?


Enn så lenge skriver jeg for min egen del, så får jeg se om det utvikler seg til å bli noe jeg vil gi ut etterhvert. Det er et så stort og personlig steg å gi ut en bok, sine innerste tanker bare blottlagt for det norske folk.. Skummelt, fint og rart. Jeg er absolutt klar for det, men da må det være en bok som kan ha verdi for andre enn meg selv. Den skal kunne bidra med noe større enn min egen tilfredstillelse, om du forstår? Kanskje det blir en diktbok? En bildebok? Kanskje ingen bok? Vi får se. 

Hvor mye veier du? Du sier at du har gått opp 15 kg, og du ser jo helt fantastisk ut. Jeg er 160 høy og veier 56 og jeg føler meg som en hval!! 🤣

Takk. :) Jeg er 1.58 og jeg veier like mye som deg, så en hval er du nok ikke. Du har et litt forvridd kroppsbilde vil jeg tro, for vi er akkurat like. Og jeg føler meg fantastisk! jeg tok med dette spørsmålet for å vise hvordan man kan se på andre og tenke "hun er fantastisk" men så ser man på seg selv og hater det. Du og jeg har nok helt lik kropp, og likevel klarer du å se på meg som fantastisk men på deg selv som en hval. Er ikke det sjukt?! 




Hva er forventningene dine til året som kommer? Planer?


Jeg har mange planer, men først og fremst vil jeg skrive mer, bli en flinkere DJ og holde mer foredrag for bedrifter - det liker jeg skikkelig godt! Kanskje begynne å turnere med sminkekurs sammen med makeup-artisten min Dajana? Det hadde vært noe! Designe klær? Gjøre mer tv? Produsere sminke? Så lenge jeg jobber hardt, kan alt være mulig! Så ønsker jeg å ha et år fult av kjærlighet. Kanskje få et barn? Haha. 



Hva gjør du helst en lørdagskveld?

Om jeg fikk bestemme hadde jeg spist middag med gode venner og slappet av hjemme, kanskje sett en god film eller dratt på kino og så snakket til langt på natt. Rolig og fint. :) 

Hahaha verdens morsomte bilde, om vi nå først snakker om venner! Anne-Sofie som "assistent" på rød løper.






Har et lite spørsmål jeg har lurt lenge på. Du sier selv du er syk når det kommer til tankegang til kropp og utseende, og på en slags måte har dysmorfofobi. Dette er grunnen til at du opererer deg, men du oppfordrer alle andre til å jobbe med selvbildet sitt. Likevel er det stor fokus på kropp på bloggen din, opererte pupper, nese, lepper ol. Hvordan stiller du deg til det å da glamorisere en sykdom i form av bilder av en operert, og som du kaller det, kropp preget av "sykdom"? Ville du sammenlignet det med en anorektisk jentes blogg med fokus på kropp og mat? Må legge til at jeg er helt nøytral til dette og kun spør fordi jeg lurer! :)

Jeg skjønner skikkelig hvordan du tenker, og det er nettopp dette jeg har prøvd å påpeke mange ganger. Jeg kan ikke høre om - eller lese - bloggene eller se på instagrammene til noen som snakker om operasjoner. Det er en "trigger". Jeg må lukke ørene og kan ikke høre om hverken fordeler eller ulemper, jeg kan ikke tillate meg selv å stirre på meg selv i speilet, og om vi tar et gruppebilde kan jeg ikke tillate meg selv å få "godkjenne" det etterpå, jeg må alltid bare legge det ut med en gang uten å studere meg selv. Likt som en anorektisk person har triggere, har jeg også det, bare at min sykdom blir sett på som en svakhet og ikke en styrke. Om man har en spiseforstyrrelse og snakker åpent om det er e man en helt og et forbilde - og det forstår jeg og aksepterer jeg, for det er nok sykt vanskelig og beundringsverdig å snakke om. Men det er slik for meg også, bare at min greie kan man bli stilt spydige spørsmål om, stilt til veggen for, er man en dårlig person? Hvor er foreldrene? Hva er galt med deg? Det er vanskelig å høre for noen som sliter Jeg kjemper meg igjennom det, og det er sykt vanskelig for meg. Jeg er nødt til å prøve å fokusere på å være sunn, frisk, spise og trene, ha dager hvor jeg ikke sminker meg  (helst flere av de dagene), kunne gå uten extensions og ikke bry meg så mye om alle mine såkalte "feil". 

Å snakke om operasjoner er vondt og vanskelig for meg, for det er det svakeste, mørkeste og kjipeste ved min personlighet. Jeg blir nedverdiget av det, og jeg skammer meg sånn over alt det. Jeg forstår at folk synes det er rart, men jeg vil ikke snakke om det, for å snakke om det er en trigger for meg. Jeg kunne snakke å skrive om det tidligere, fordi da var jeg så dypt inne i det og ville bare kaste meg på den karusellen og kjøre på - jo mer, jo bedre. Jo falskere jeg så ut, jo bedre. Nå prøver jeg skikkelig å vinkle meg av det. Jeg kan ikke følge Kardashians på instagram for eksempel fordi alle kommenterer der hva de har operert og ikke, jeg kan ikke følge jenter kun på grunn av utseendet deres, jeg kan ikke være med venninner som tar restylane, og jeg vil ikke svare når folk spør meg om mine operasjoner. Det er som om en anorektiker skulle ha snakket om sykdommen sin og hvor tynn man var og hvordan det føltes dagen lang. Jeg vil heller ikke snakke om det på bloggen fordi det kan være en trigger for andre i samme situasjon. Man sier at anoreksia ødelegger liv, det gjør min sykdom også. Jeg er lei av å ha det sånn, og jeg kjemper hver eneste dag. La meg få gjøre det, men la meg få gjøre det på privaten.

Jeg legger vel ut bilder av kroppen min fordi.. Æh, jeg vet ikke lengre engang. Det er bare sånn, det er bare sånn det er. Jeg elsker jo kropp og håper jeg en dag kan legge ut bilder av min uten å fremme noe, eller uten å prøve å bevise noe ovenfor meg selv eller andre. Dette er sykt kjipt og dritt for meg å skrive for det er det vanskeligste jeg vet, og ingen forstår det heller for det virker som en idiotisk greie jeg selv har kontroll over. Som om jeg har bestemt dette synet på meg selv. I have not. Det er aldri meningen å være uærlig med dere, det handler bare om at jeg prøver å holde alt det der adskilt fordi det er en skammelig og fæl del som jeg ikke liker - som trigger, plager og provoserer meg. Så please, la meg takle det her på egenhånd, så kanskje jeg klarer å snakke om det i framtiden.. <3 

Hva motiverer deg til å fortsette å blogge hver eneste dag?

Jeg elsker å skrive og trenger ikke å få noe annet ut av det enn nettopp ren skriveglede og kommunikasjon med kule mennesker landet over! Jeg setter også pris på å ha en dagbok jeg kan lese igjennom, det er koselig å se tilbake på gamle minner. Senest i går bladde jeg igjennom hele 2013. Det var koselig og rart.

Hvis du kunne endre på en ting i hele denne verden, hva ville det ha vært?

Jeg skulle gjerne ha sett at alle spiste mindre kjøtt og hadde en vegansk dag i uken. Det hadde gjort så mye for miljøet, dyrene og matfordelingen i verden! Dette var bare det første jeg kom på altså, det er mye jeg ville ha endret. Folk skulle gjerne ha vært snillere mot andre, og tenkt over at alle er hovedpersonen i sitt eget liv og må leve med tankene sine hele tiden. Derfor er det ikke noe vits å sette negative tanker i hodene til folk, vi har det alle bedre om folk er glade. 

Har du noen tanker om hva dine fremtidige barn skal hete, om du noen gang får lyst på det?

Ja, jeg har tre navn klare, men de holder jeg for meg selv enn så lenge. Og angående barn så har jeg begynt å få lyst på det i det siste, men det går veldig i bølger.. Men skjer det så skjer det, kanskje jeg må få meg kjæreste først og fremst haha. 

Hva spiste du på julaften? Siden du er vegetarianer

Jeg spiste vegisterkaker! Det var superdigg. :) Neste år blir det nok vegansk nøttestek! Lillesøsteren min er også veggis men hun tør ikke å prøve sistenevnte, hun synes det høres ekkelt ut. Men det er supergodt, og jeg skal nok få gjennomslag til neste år..

Du skriver at Harstad er hjemme og trygt, men blir du noengang trist av å være der etter alt det vonde som skjedde da du var yngre i hjembyen?

Jeg blir ikke direkte trist, men jeg merker at jeg blir slengt tilbake noen år mentalt. Jeg er mer usikker og sjenert når jeg er her, enn hva jeg er i Oslo. Det er som om jeg blir 16 år gamle meg igjen. Jeg vet ikke om jeg enda mener at Harstad er hjemme, for jeg sier at jeg skal "hjem" når jeg skal til Oslo. Skal jeg til Harstad, så sier jeg "hjem til mamma og pappa". Men Harstad er trygt fordi foreldrene mine er her, fordi det er forutsigbart og fordi det ikke forventes så mye av meg. Men rent psykisk liker jeg oslo-versjonen av meg bedre. :) 

Jeg lurer på hvilke råd du har til en som ønsker seg en bestevenn. Selv er jeg er en voksen mann i slutten av tyveårene uten noen nære venner. Det er ganske tungt. Venner fra hjembygda og studiene har blitt spredt for alle vinder, så de gode vennene jeg hadde er ikke der lenger. Jeg har en fin jobb, egen bolig og er en relativt normal person. Likevel er det et problem å møte noen som vil slippe meg inn på seg. Er alle bestevenner opptatt så sent i livet? 

Nei det er absolutt ikke for sent. Jeg har fått flere gode venner det siste året som alle er i 30-årene, og det er absolutt like ekte vennskap som de jeg har hatt i flere år. Det er vanskelig fordi man får kjemi med kanskje 1 av 100, så det er ikke en selvfølge at man blir venn med none fra jobben for eksempel. Om du har tid - og lyst - burde du kanskje begynne med en fritidsaktivitet? Jeg vet ikke hva interessene dine er, men for eksempel spille fotball med et eller annet amatørlag, basket, dans, skuespill, baking, fekting, bueskyting, turgåing, jakt, hva enn. Da møter man mennesker som har samme interesser, og så kan man ta iniativ videre fra det? Eller få deg tinder - for funker det ikke romantisk så funker det kanskje vennskapelig. :) Jeg tror ikke det finnes noen garanti for suksess her, men det skader ikke å prøve. Eller om det er noen fra hjembyen som bor der du bor nå, så er det bare å ta iniativ til å gjøre noe, så kanskje det ordner seg? Du virker som en oppegående og usjenert person, så kjør på! Jeg håper du klarer det, jeg heier<3

Hvilke typer "gjenger eller "personer" går igjen hos deg? Hvem er dine "typer"- mennesker?

Det første jeg tenkte var utadvendte. Jeg har veldig få venner som er sjenerte.. Ærlige, åpne og uredde. Litt gale. Galgenhumor - altså mørk humor. Med kjærester er det litt nerdete typer. Når jenter snakker om gutter og sier "nei han var ikke min type, han var skikkelig rar.. nerd.. DU hadde likt han sophie", hehe. Sånn er det!

Jeg har lyst til å si hei eller slå av en prat dersom jeg treffer deg eller ser deg på gata. Hva tenker du om det? Går det greit? Jeg ser for meg at du reagerer med å bli sjenert 

Om jeg stresser eller er på vei til noe prøver jeg å holde det kort fordi jeg ikke vil bli forsinket men samtidig har jeg ikke samvittighet til å avslutte en samtale så da blir vi nok stående likevel, haha. Jeg kan bli sjenert fordi jeg ikke vet hva folk forventer, jeg er ikke alltid "på" og vet ikke alltid hva jeg skal si, men om du leder an og stiller spørsmål så er det enklere for meg. Noen kommer bort til meg og ser nesten ut som noen spørsmålstegn og bare venter på at jeg skal styre skuta, og det funker jo ikke helt. :) 


 

 

Hva er ditt neste prosjekt? Savner du å ha et åpent kommentarfelt? 

Jeg tror jeg skal få åpent kommentarfelt igjen om noen måneder.. Vi får se. Det har føltes godt å ikke ha det, jeg prøver å bli frisk fra Dysmorfofobi eller i det minste lære meg å håndtere det litt bedre, og da er ikke et kommentarfelt så bra å ha. Men jeg skulle gjerne hatt mer direkte dialog med dere igjen! Jeg får kanskje kjøre på med spørsmålsrunder oftere.

Mitt neste prosjekt, sånn veldig konkret, er nok å få et nytt bloggdesign å jobbe med det. Og det er på G! Et lite, men morsomt prosjekt å sette fingrene i de neste ukene der altså.


Hvor kan man få tak i deg eller at du svarer på noe man skriver til deg?

Om man sender brev på fanpagen min på facebook, og det kan du gjøre her. Der svarer jeg på 80% av det som kommer inn, jeg prøver å svare på alt men det er umulig. Jeg vil gjerne ta meg god tid til å komme med utfyllende svar også. 

Hva liker du best ved deg selv?

Det er så vanskelig å analysere noe sånt om seg selv, men jeg er ganske avslappet og tar ikke så på vei for ting. Det ordner seg, liksom. Jeg blir sjeldent sur på folk og jeg lager ikke drama, jeg er en god lytter og jeg kan komme med gode råd. :) 



 

 


Tusen tusen takk for alle spørsmål folkens! 

 

hits