Jeg vet at mange av dere har blitt nysgjerrige når dere har sett instagrammen min og snapchattene mine. Så jaaaa.. Meg og Mathias. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte engang fordi det er en så lang og komplisert historie. Jeg får bare prøve, og du som leser får prøve å henge med.
Som noen av dere allerede vet har vi kjent hverandre i 11 år nå, og han var den første jeg ble forelsket i noen sinne. Herregud, jeg har vært forelsket i han halve livet så jeg kan faktisk ikke huske hvordan det er å ikke være det. Det ble sykt mange år med fram og tilbake, bestevenner, andre kjærester og alt som hører med å være tenåringer før vi begynte å holde på da jeg var 16, og en stund etter ble vi sammen. Vi var kjærester i et par år, og det var for det meste helt fantastisk, men også veldig turbulent fordi jeg hadde det så psykisk vanskelig og ikke klarte å ta vare på meg selv. I perioder ga jeg han absolutt all skylden for hvordan ting var i hodet mitt, om jeg hadde dårlig selvfølelse var det hans feil, om jeg ikke følte meg pen var det hans feil, om jeg følte bloggen min sugde var det hans feil, osv. Dere som har vært på den måten selv vet hva jeg snakker om, men for et “normalt” menneske er det sikkert vanskelig å sette seg inn i.. Men er man deprimert, så er man. Som sagt var vi sammen i noen år, flyttet til Oslo men bodde bare sammen i noen måneder før det ble slutt. Det er sikkert en million grunner til hvorfor det ble sånn, og selv om det var helt forferdelig er jeg veldig glad for det nå. Da fikk jeg gjort noen ting på egen hånd, feilet masse, lært masse og vokst som person.
Uansett, det ble slutt i 2014 og etter det har jeg hatt perioder som kan gå over enten noen uker eller noen måneder hvor ting har vært kjipt. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har vært trist og nedfor flere ganger per måned fordi jeg har savnet han så mye, ikke nødvendigvis kun som kjæreste men som person fordi når jeg er med han så blir jeg hel. Jeg er nesten avhengig og det er det skumleste jeg vet om.. Helt siden det ble slutt har vi hatt perioder hvor vi har møttes og bare låst oss inn i en egen boble hvor det ikke finnes en verden utenfor, og så går man ut fra den boblen og tilbake til sitt vanlige liv med andre mennesker og andre prioriteringer.
For en stund siden satt jeg hjemme i stuen min og var lei meg på grunn av savnet, som jeg så ofte er. Jeg så på Fetisha og sa, nok en gang, hvor mye jeg savnet Mathias. Hun så tilbake på meg med et oppgitt blikk og svarte “herregud det gjør du jo alltid, ta å gjør noe med det nå da”, og det kunne egentlig ikke ha vært på en verre timing for nå bor vi i ulike land. Uten å egentlig ha hatt noe særlig kontakt det siste året (vi har møttes sånn 4-5 ganger kanskje), så ringte jeg han å spurte om han kunne komme til meg på besøk litt, uten å egentlig stille noen spørsmål tok han fly i seks timer for å være med meg i et døgn. Og nå har vi holdt på med det der en stund, reise fram og tilbake å være sammen når vi kan, ha kontakt hver dag og bare se hvordan det går. Og hvem vet hvordan ting kommer til å bli i framtiden, jeg er bare så sykt takknemlig for at jeg har fått oppleve ekte kjærlighet med akkurat han. Med han føler jeg meg som verdens vakreste, kuleste, smarteste og beste person, jeg føler meg så trygg. Det er som om vi kunne ha blitt plassert hvor som helst i verden, i trygge norge eller et annet, farlig sted, og det ville ha føltes trygt fordi når det bare er oss føles det som om alt forsvinner uansett. Det er “større enn livet”, og jeg slutter å være redd for døden, og alt som kommer etter. Det føles som evigheten.
Det finnes heller ingen som kjenner meg så godt, er så snill mot meg, gjør så mange fine ting og sier så mye fint som han. Jeg får oppleve veldig mye romantisk som andre sikkert bare kan drømme om. Det har alltid bare vært oss, på en måte. Alt fra nære venner, til bekjente, blogglesere og mamma er glade når vi “finner tilbake”, for det er bare sånn det er ment å være.
Men nei, vi er ikke kjærester akkurat nå – ikke per definisjon, men det føler jeg ikke vi trenger å være heller fordi det er mer enn som så. Det er genuin kjærlighet og respekt for hverandre som ikke går over, og det er vakkert. Jeg har aldri i mitt liv sagt noe slemt om han og det ville jeg aldri ha gjort heller – jeg vet at det er samme tilbake – og det kan man ikke si om mange mennesker. Det eneste jeg vil i livet mitt er at han skal ha det bra og være frisk, få til det han ønsker og leve det livet han vil. Og så er jeg helt rolig for jeg vet at det er oss uansett, på en eller annen måte. Inni hjertet og på ekte i sjelen så er det oss, energiene våre er de samme, og vi ER det samme. Vanskelig å forklare, men “kjæreste” blir på en måte et så vagt begrep for å beskrive det. Nå drar han snart til utlandet igjen og jeg kommer til å være i Oslo, så da blir det en stund til vi sees igjen – men jeg tror jeg skal dra på besøk til han i januar en gang, så kommer kanskje han i februar osv.. Vi får se.
Nå har jeg litt noia fordi dette er så utrolig privat, men jeg får skylde på meg selv når jeg velger å dele små innblikk på andre sosiale medier. Du som leser er jo også viktig for meg, så da vet du hva som skjer i livet og hodet mitt for tiden. 🙂
