Sophie Elise

Sophie
Elise

Jeg deler et kapittel fra boken min

//egenreklame

Ei av jentene i håndballgjengen hadde bursdag, og jeg var invitert. Det var den vakreste av dem alle, hun med det lange, rød- brune håret, de fine fregnene, de lange beina og smilet som smittet over på alle. Sigrid. Så naturlig vakker. Jeg elsket Sigrid, og skulle ønske jeg var som henne. Jeg skulle ønske jeg var hvem som helst andre enn meg selv.

Det var lørdag, og jeg var invitert. Jeg hadde ikke trengt å pushe meg på! Jeg fikk komme! De hadde invitert meg, helt av seg selv. Jeg kunne ha heist flagg.

Den hvite blondekjolen jeg hadde valgt meg ut, var litt for stor. Kanskje var den arvet, men ingen hadde sett den før, så jeg brydde meg ikke. Jeg festet de brune kontaktlinsene på mine krystallblå øyne. De vakre øynene mine, som forteller min his- torie. Historien jeg ikke ønsket at noen skulle se. Extensionsene var nye, kjøpt av han som inntil nylig var kjæresten min, og som fremdeles var i militæret.

Jeg krøllet håret, sminket meg. Solpudder fra Isadora. Jeg kommer alltid til å huske det solpudderet, for det fulgte med meg overalt. Den runde, brune innpakningen med logoen på som nesten skinte mot meg, jeg tror enhver jente på min alder som har vært over middels usikker på seg selv husker det solpudderet og den oransje tonen det ga huden ? i mitt tilfelle var huden fremdeles mørk etter siste runde med Melanotan, og nå ble den oransje-mørk. Jeg syntes det var svært flatterende, men ethvert annet menneske som ikke var fargeblind ville nok ha argumentert imot. Jeg stresset. Rettet på løsvippene fra Cubus, smurte på en lyserosa leppestift fra Viva la diva. Budsjettslepper. Jeg hadde fått kjøpt inn en flaske vin. Jeg hadde på meg 3 behåer for anledningen. Det syntes knapt under kjolen, som passet fint rundt puppene som liksom var så store. Det var vanskelig å puste med så mange sett av behåer på seg, men hvem bryr seg, så lenge man har store pupper. Jeg brydde meg ikke. Det finnes ingen diagnose for en slik type sykdom, så vidt jeg vet. Men forstyrret er man så absolutt.

Det var kaldt ute den kvelden. På vei ned mot bilen til mamma og pappa, en sliten grønn golf, satt jeg på ryggen til faren min. Jeg hadde høye hæler, og jeg ville ikke falle. Det var trygt. Det var hjemme. Pappa var trygg.

Etter en ti minutters kjøretur var vi framme. Fest. En av mine første fester hvor jeg følte meg ordentlig invitert og vel- kommen. Fantastiske Sigrid åpnet døren. Hun strålte mot meg, et humør som kan smitte over på hvem som helst, det fantas- tiske håret jeg misunte så mye, og den slanke kroppen. Hun smilte så ekte. Jeg smilte ikke tilbake, for jeg likte ikke tennene mine, leppa eller hvordan nesa så ut når jeg åpnet munnen. Jeg skulle ønske jeg kunne smile tilbake. Det var jo ingen andre enn meg selv som hindret meg i å vise en viss form for glede eller takknemlighet for å få være der dag dagen. Men jeg klarte ikke.

Jeg plasserte meg på en stol i stua hennes. Jeg var sent ute, de andre snakket sammen og var sosiale. Lekte. Jeg drakk, drakk og drakk. Jeg turte ikke snakke, og det var så rart. Jeg følte at alle forventet eller trodde at jeg var en pratsom person som skulle snakke mye. Men slik var det ikke. Riktignok trodde de fleste at jeg hadde store pupper også. Når noen ga meg komplimenter for formene mine, ble jeg glad. Men formene eksisterte ikke. Det var bare puter, og flere lag med undertøy. Det tror jeg de aller fleste kan klare.

Ett glass. To glass. Ti glass.

Selv om promillen begynte å stige og jeg hadde problemer med å fokusere, turte jeg fremdeles ikke å ta ordet. Om jeg ble spurt, så svarte jeg kort. Jeg ville så gjerne spørre tilbake. Jeg ville spørre hvor Julie har kjøpt toppen sin, jeg ville spørre hva Sigrid synes om mattelæreren, eller om vi kunne høre på favorittsangen min. Spørsmål som kom så naturlig for alle andre. Men om jeg skulle stilt dem, så jeg for meg at folk ville bli sjokkert over at jeg tok opp tiden deres.

Jeg holdt kjeft, og verden snurret rundt. Guttene kom, og jeg klarte ikke å se hvem som var hvem. Jeg visste at de var noen år eldre, jeg visste at de gikk på vår videregående skole. Men alle framsto ganske like, med sine skjorter fra Ralph Lauren og for- kjærlighet for bandet Kings of Leon. Ikke overraskende var det Kings of Leon de satte på, sangen het «Sex on Fire», og jeg kunne den. Jeg ville synge. De andre gjorde det, de kjørte allsang. Jeg hørte på, og smilte med munnen lukket og blikket festet ned. Selv med promille, med mye på hjertet og mye jeg ville si, en sangstemme som ikke var så verst og 3 sett med behåer, så turte jeg ikke å synge med. Det var som hentet rett fra en dårlig film, hvor jeg var den usikre nerden som ikke turte å si noe, men av en eller annen grunn var på fest med de kule ? bare at i filmen åpner alltid nerden munnen til slutt, eller gjør noe annet helt sykt drastisk, og så får nerden oppmerksomhet, eller så er nerden egentlig skikkelig deilig og blir populær. Men jeg kan love dere at den nerden i filmene aldri bruker tre behåer, og hun vegrer seg ikke for å smile fordi leppene er for små. Jeg kunne ha sagt noe smart. Jeg var smart. Men jeg var også usikker. Og dette var ikke en film, det var livet.

Etter hvert kom gitaren fram. En gutt tok initiativet, og jeg hadde så lyst til å dra en spøk: Så klart kom gitaren opp når klokka ble tre. Jeg mannet meg opp, begynte på en setning, hørte et lite pip komme ut av munnen min, men jeg stoppet meg selv. Jeg var så redd noen skulle avbryte, at noen skulle snakke i munnen på meg. Så jeg sa ingenting. Som vanlig.

Jo færre folk som satt igjen på festen, desto mer utilpass følte jeg meg som holdt ut så lenge. Jeg burde vært hjemme. Egentlig hatet jeg denne gutten med gitaren. Han satt der og var så mye bedre enn alle andre. Han gikk etter jenta med lys stemme, som hoppet opp og ned, hylte og hvinte. Og han dro opp gitaren på nach. Det var så åpenbart, en klisjé, og jeg følte allerede at livet var så forutsigbart. Jeg kom alltid til å være på nach som dette, med folk som dette, og jeg kom ikke til å si noe.

Heldigvis kan man faktisk sjokkere. Ikke bare alle andre, men seg selv også.

«Hvor lenge har du spilt gitar?»

Der. Sjokket. Ordene kom ut av min munn. Lavt, men tydelig. Egentlig ville jeg si «du streber veldig, føler jeg», men i stedet spurte jeg om bakgrunnen for hans, i beste fall under gjennom- snittet gode, gitarprestasjoner.

Han så på meg.
Ikke bare han, men alle så på meg.
Som et insekt.

Ett sekund. To sekunder. Ti sekunder.

Det kunne like gjerne vært en time.
Stillhet.
Før alle så bort igjen.
Jeg fikk ikke engang noe svar. Jeg eksisterte ikke.


Og merkelig nok var det i øyeblikk som dette jeg følte det sterkest. At livet var alt annet enn forutsigbart. Og at en dag kom denne gutten til å spørre meg om noe.

Jeg hadde helt rett, for det gjorde han. Fem år senere ba han meg om å dele en av låtene hans på Facebook.

Jeg svarte ikke.


Takk til alle som via snapchat og instagram hjalp meg å plukke ut et tilfeldig kapitel! Boken min selges alle steder hvor bøker finnes, og om dere kjøper bok på hovedbutikken til Cappelen Damm i Oslo får dere signert eksemplar! ♥ 

hits