Jeg begynner å bli litt lei av at jeg føler så sterkt. Heldigvis føler jeg ikke så sterkt på mine egne følelser – eller det er kanskje en kjip ting siden livet ser ut til å bare gli forbi – men sånn som opprørene i Syria nå har virkelig gått inn på meg, under huden og tatt litt knekken på godt humør. Å feire jul nå føles ut som en skam. Avisene skriver så lite (men det er kanskje ikke så mye å melde annet enn at elendighetene går sin jevne gang), jeg oppsøker informasjon alle stedene jeg finner og tvinger meg selv til å se alt av videoer jeg kommer over. Jeg donerer penger, men jeg vet jo at det ikke er nok, og jeg gir ikke meg selv et vestlig klapp på skuldra for god innsats etter at femte SMS til røde kors er sendt. I dag begynte jeg å gråte helt ut av det blå, og jeg føler meg nesten som en taper som har levd et alt for skjermet liv og ikke takler å få virkeligheten slengt i fleisen. FrP kan forresten dra til helvete. Jeg orker ikke å ordlegge det på noen annen måte, for sånn føler jeg det akkurat nå. Jeg er HELT for å være politisk engasjert, jeg elsker at folk er opplyste og vet ting, og det er mange fine verdier i FrP også (tror jeg.. håper jeg, uten at jeg kan peke på annet enn penge-griskhet som ikke egentlig er fint, men positivt for meg som tjener godt men jeg gir vel faen i pengene sånn egentlig. OK avslutt vedens lengste parentes). Oslo Frp stemte MOT å bidra med 1 million kroner for flyktninghjelp i Syria. Smak litt på den – og den berømte “hjelpen der de er” kan man jo spørre seg hvordan det går med, for se hvordan Syrere har det i hjemlandet nå. Siden FrP likevel kan dra til helvete så kan de jo dra til Aleppo og hjelpe til – det ser akkurat nå ut til å være ganske det samme.
Ikke at det egentlig skal grusomme bilder på nyhetene – grusomme virkeligheter – til for at hjertet mitt skal synke i magen og jeg feller en tåre. I dag gikk jeg forbi en mann som hadde boksignering. Han er sikkert en lokal forfatter, og han var eldre (på besteforeldrene mine sin alder), men så var det ingen som sto i kø og alle bare gikk forbi, ingen var interesserte og der satt han med pennen sin og ventet. Stirret ut i luften. Smilte forsiktig, kanskje håpende til alle som stresset til neste ærend, og jeg tenkte på mine egne boksigneringer med flere hundre ungdommer hvor flere av de oppmøtte gråter og skjelver av glede for å få boken sin signert. Det er forferdelig krevende og tungt å skrive bok, det står så stor beundring av alle som gjør det og tanken på de som ingen bryr seg om, de som ingen leser gjør meg så vondt. Jeg blir hele tiden spurt “hvordan går det med boken?” og tanken på alle som får samme spørsmål om boken sin, butikken sin, drømmen sin og må svare at det ikke går så bra.. Altså, jeg klarer ikke. Jeg føler noen ganger at min suksess er ufortjent, før jeg tar meg i nakkeskinnet – jeg har jo kommet dit jeg er nå utelukkende på grunn av hard jobb, men likevel.. Jeg skulle ønske alle fikk den oppmerksomheten de fortjener.
Meg som vil ha oppmerksomheten jeg fortjener i lite klær. Nei, jeg har akkurat våknet fra en nap, og det faktum at jeg ikke har særlig med klær burde for å være ærlig ha null sammenheng med det jeg skriver og mener.
Jeg har vært på jobbreise utenfor Haugesund det siste døgnet. Jeg får ofte spørsmål om å spille på juleball til videregående skoler (DJ), men jeg har alltid takket nei fordi jeg har sett for meg at det kom til å bli så utrolig kleint på et alkoholfritt event. Jeg så for meg at alle bare skulle stå rett opp og ned å ta bilder av meg. Det er helt ærlig gøyere å spille for folk som er fulle, haha.. Ikke vet jeg helt hvorfor, men for litt siden takket jeg likevel ja til å spille på juleballet til en videregående skole i Sauda som også egentlig skulle være rusfritt – jeg tror ikke ungdommene der tok det så fryktelig bokstavelig, hehe. Men det var gøy og jeg ble så glad, og rørt, og trist som vanlig, av å se at så mange setter pris på at jeg kommer og hyler og skriker. Takk for at dere tok godt vare på meg, og det er fint å tenke på mitt i all denne elendigheten. Jeg har tro på framtidige generasjoner, tross alt.
Poenget med å fortelle om reisen til Haugesund var å si at jeg glemte laderen til macen min OG minnekortet til kameraet mitt der, så nå jobber jeg på lånt tid. Men det fine med å ha perspektiv å være klar over all elendigheten i verden, er at man ikke bryr seg om sånt. Det er bare ting – og det ordner seg. ♥
Settet jeg har på meg finner du HER. (fikk de til et annonseinnlegg for litt siden, for ordens skyld. Men det er altså valgfritt å ha det på nå, og jeg tjener ikke noe på lenken). Nå skal jeg kjøpe ny lader og minnekort – sånn er det, og akkurat DET kan man ikke klage på. Det finnes en hel bukett av andre ting å være trist over.