“Noen andre tar sikkert kontakt”.
Det er slik jeg har pleid å tenke hver eneste gang jeg ser en sak bli delt om noen som trenger ekstra hjelp i julen på grunn av trang økonomi eller ensomhet. “Noen andre”. Jeg mener, det er jo så mange som leser, som deler og liker, så noen må da garantert ta tak? Så trykker man liker, og føler man har bidratt. En tommel opp mot en ensom jul, og noen som sitter i andre enden med uendelig mange likes på facebook, men få å tilbringe julen med.
For nøyaktig to år siden, på denne tiden av året, kom jeg over en sak som traff hjertet mitt. Helt ærlig er jeg et veldig følsomt menneske og jeg leser nok saker som berører meg hver eneste dag ? uten at jeg gjør noe. For nøyaktig to år siden, på denne tiden av året, leste jeg en sak om en mor som ikke hadde råd til julegaver som hennes to sønner kunne få under treet. Hun sto fram med bilde, men uten etternavn for å skjerme barna sine, og jeg tenkte, for første gang i mitt liv, ikke “noen andre”. Jeg tenkte, nå gjør jeg noe. Det tok tid å få tak i denne kvinnen, la oss kalle henne Lene. Men etter et par dager, etter mange telefonsamtaler og på kanten truende mailer til journalisten som hadde skrevet saken og ikke ville gi meg kontaktinfo, så klarte jeg det endelig.
“Det er sikkert mange som har tatt kontakt” begynte jeg. “Men jeg ønsker likevel å gjøre noe for deg og dere”. Til min store overraskelse var det ingen, ikke en eneste en, som hadde prøvd. Ingen hadde strukket ut en hånd, til tross for flere tusen likes på facebook, og til tross for at mange hadde skrevet i kommentarfeltet at de skulle gjøre noe. Menneskene som hadde ropt så høyt om alle gavene de skulle gi, pengene de skulle sende og åpne dører på julaften, skrev det kun offentlig og lot det bli med det.
Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så sjokkert, men man burde vel ha skjønt det. De aller fleste føler at en tommel opp på sosiale medier eller en deling av en sak er nok. Da har man hjulpet, men egentlig har man kun hjulpet seg selv og sin egen samvittighet. Det er en skadelig tid vi lever i hvor delingsdynamikken og det å offentlig være en helgen skal bety mer enn å faktisk ta steget å hjelpe de som trenger det. For hva har det å si om man ikke kan vise at man hjelper? Om du ikke kan dele bilder av at du er snill? Om Lene ikke vil stå fram med navn og barna hennes vil bli skjermet, vil du da hjelpe? Om du ikke kan skrive en status på facebook om hvor snill du er som åpner dørene dine i julen?
Det finnes heldigivs mange gode mennesker der ute, og de godeste har ikke behov for å vise det. Om man er snill, så er man det fordi man ønsker, ikke for å høste liker-klikk eller oppmerksomhet for sine gode handlinger. Og hver eneste gang jeg ser en sak bli delt på facebook om noen som trenger det, klarer jeg ikke å la være å tenke, gjorde du noe mer enn å dele?
Det at jeg satt i senga mi og tenkte “jeg”, istedenfor “noen andre”, er det beste jeg har gjort i i hele mitt liv. Og ja, det er kanskje egoistisk av meg ? men at jeg fikk kontakt med Lene har gjort så uendelig mye for meg også. Jeg feiret aldri julaften med dem, men jeg har fått gjort så utrolig mye annet. Jeg får ta med sønnene hennes på kino. De får være med meg på tusenfryd. De kommer hjem til meg og ser på Disney, vi kjøper store mengder godteri og så slapper vi av. Jeg er tanten de ikke har, jeg er barnevakten som er kul og lar dem få være våken lenge, barnevakten moren ikke har hatt råd til tidligere sånn at hun nå endelig, en gang i blant, kan ta seg en dag fri. De får være med på tv-innspillinger, det synes de er skikkelig stas. Jeg føler de har blitt en utvidet familie for meg, og for det er jeg evig takknemlig.
Jeg skriver ikke denne saken for å fremme meg selv som menneske, selv om jeg absolutt føler meg bra når jeg skriver disse ordene. Men jeg er ikke stolt over meg selv, for det skulle strengt tatt bare mangle.
Det er mange som er ensomme i julen, det er mange som ikke har råd til å gi barna julegaver. Men det er ikke bare rundt jul, det er hele året. Hver dag er det foreldre som sliter med å ikke kunne sende barna på skidag med de andre i klassen, hver dag er det foreldre som ikke får kjøpt bursdagsgaver, hver dag er det foreldre som ikke vet hvordan de skal få endene til å møtes. Og du som leser vet dette.
Du vet det fordi du deler, fordi du trykker liker og fordi du føler deg bra så lenge du har gjort det. Trykk, liker, del. Men det er ikke nok. Spør deg selv – hva har jeg gjort for å glede noen i julen, annet enn å trykke tommel opp?
