Sophie Elise

Sophie
Elise

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette.

Jeg burde ikke skrive dette. Kanskje ikke trykke publiser. Nei Sophie, la være. Jo Sophie, skriv det. 

Klokken er 03:23. Det er åpenbart mørkt ute, og jeg kan se hvordan enhver nabo på andre siden av gaten har slukket lysene sine for lengst. Jeg kan heller ikke høre noen andre lyder enn mine egne fingre som treffer tastaturet, en bil som kjører forbi i det fjerne og min egen slitsomme tinnitus som piper i øret. Det er lenge siden jeg har skrevet et innlegg på natten, fordi jeg har følt at ordene mine ikke er interessante for noen andre enn meg - og hva vet vel jeg, kanskje ingen leser akkurat denne teksten, kanskje ingen bryr seg, kanskje alle har det for travelt. Men det føles godt å få ut tankene mine, om så det kun blir for meg selv. Kanskje jeg aldri trykker publiser. 

Jeg blir nesten tvunget til å ligge her å skrive, som om hjernen min er nødt til å få et utløp. Alle bøkene er lest ut, jeg har ingen serier å se på, og jeg har glemt koden til min egen mobil så scrolling opp og ned på instagram eller snapchat må jeg se langt etter. Kanskje like greit, får man noen sinne noe ut av det uansett? Derfor liker jeg blogg. Jeg håper ikke blogg forsvinner, for midt blant alt det overfladiske kommer det noen ganger en dypere mening, noe viktigere, noe fint. Det finner man aldri på disse appene hvor alt skal gå så fort. Blogg gjør at alle unge mennesker har makten til å påvirke. Du kan påvirke om du skriver rett ord til rett tid. Du kan forandre noe. Er ikke det viktig, så vet ikke jeg.

I sta tenkte jeg på om jeg skulle be til Gud. Jeg skal prøve å forklare hvordan jeg kom fram til den tanken, for jeg er ikke religiøs, og om jeg skulle be til en Gud ville det ha vært å be til en høyere kraft enn meg selv, så det er vel på en måte en gud, selv om jeg ikke ser for meg en mann, slik som det er beskrevet i bibelen. Uansett, man tenker så mange tanker, så veldig fort, så å forklare hvordan jeg kom fram til tanken om Gud er komplisert. Men jeg så for meg lillesøsteren min, mamma og pappa. Jeg så for meg at jeg tar for gitt å kunne komme på besøk til dem om en måned, hvordan jeg tar selve livet for gitt, for ingen har garanti for en morgendag. Den tanken gjorde vondt, at jeg ikke setter pris på livet slik som jeg kanskje burde. Jeg er ikke redd for å dø, for det er et nytt kapitell og noe annet å gi seg ut på, men jeg er redd jeg ikke setter nok pris på dette kapitellet og alle som er en del av det, før det er for seint. Jeg så for meg Mathias, som jeg elsker så jævlig mye, og det er kanskje feil å skrive det på en blogg fordi det er så privat, men det er sånn det er og jeg lurer på om noen andre har det på måten. Om noen andre har det sånn som vi. Om det noen gang kommer til å gå over. Så tenkte jeg at jeg tar for gitt å få se han igjen også, og om noe skulle ha skjedd med han så ville det ikke vært noe poeng for meg å leve mer. Jeg hadde ikke tatt selvmord for det hadde jeg ikke turt eller klart, men den delen jeg liker best ved meg hadde bare blitt borte, og da kunne jeg like gjerne vært død. Jeg tror det er ekte kjærlighet, den delen av meg som er finest, mest genuin og god er den som kommer fram på grunn av han, eller oss, enten vi er sammen eller ei, lang tid siden eller ei, jeg vet at det er sånn og det kalles vel ekte kjærlighet, eller første kjærlighet, hva vet vel jeg. Hva vet vel vi. Det hadde uansett ikke vært noe poeng å fortsette. Jeg vet bare at jeg hadde blitt en kjip og kald og tom person, men jeg hadde fortsatt, men jeg hadde ikke klart å skrive mer. Ikke noe som hadde vært verdt noe, i alle fall. Jeg har opplevd å være forelsket mange ganger, men jeg har kun opplevd å elske noen en gang og det er helt forferdelig, fint og overveldende og jeg kan ikke forstå hvordan noen klarer å oppleve det med flere enn en person. Jeg har trodd jeg har det, men jeg vet nå at jeg ikke har. Om man elsker noen går det ikke over. Det har tatt 11 jævla år for min del, og det har enda ikke gått over. Jeg vet at det ikke kommer til å gjøre det heller. 

Så jeg lå her å tenkte på om jeg skulle be til Gud, en Gud jeg ikke tror på, kanskje for å si takk på en måte, for at jeg aldri har trengt å føle på en sånn smerte av å miste noen. Be til gud om at Tinnitusen min skal gå bort i samme slengen, kanskje. Og med en gang jeg skriver de ordene lurer jeg på om han, eller det, kanskje eksisterer likevel og om det egentlig er lurt av meg å skrive disse ordene. Om det er lurt å tvile, for kanskje det slår tilbake på meg da. 

Der etter kom en merkelig følelse. En følelse jeg noen ganger får. Den er helt umulig å beskrive men det er som om jeg, i små sekunder, blir i sync med universet. Jeg, og du, vi er universet. Det er en stor tanke på tenke på at jeg aldri har vært ingenting. Jeg har alltid vært et eller annet, som har blitt noe, som har blitt noe, som har blitt meg. En stein, kanskje? En komet? En planet? Som ble til en celle eller et atom som ble en sædcelle og som ble til meg? Det er rart å tenke på, men noe har jeg alltid vært. Noe har du alltid vært. Så noen ganger får jeg denne følelsen av å være i kontakt med universet, og denne fikk jeg av å tenke på Gud nå. 

Og dette kommer til å høres enda rarere ut, men jeg føler at jeg husker et tidligere liv. Jeg tror ikke man dør, så blir man født på ny som et annet menneske eller dyr. Men noe er det - og jeg har et klart og tydelig bilde i hodet - eller egentlig er det ikke et bilde  engang, det er en følelse. Jeg kan føle en følelse av et annet minne som ikke tilhører meg, den følelsen tilhører ikke meg, og det er så sykt rart. Og så kan jeg se for meg en farge. Mørkeblå. Den fargen popper opp i hodet mitt når den følelsen kommer, og den kom nå. Den kom på fredag også. Og så plutselig kan det gå noen år, før den kommer igjen og jeg får en slags Deja Vu, uten å oppleve en Deja Vu. Og jeg er ikke spirituell. Jeg vil ikke utforske denne delen av meg, for jeg vet jeg bare kommer til å få en million spørsmål flere enn svar.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette. God natt. 



 

hits