hits

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette.


Jeg burde ikke skrive dette. Kanskje ikke trykke publiser. Nei Sophie, la vre. Jo Sophie, skriv det. 

Klokken er 03:23. Det er penbart mrkt ute, og jeg kan se hvordan enhver nabo p andre siden av gaten har slukket lysene sine for lengst. Jeg kan heller ikke hre noen andre lyder enn mine egne fingre som treffer tastaturet, en bil som kjrer forbi i det fjerne og min egen slitsomme tinnitus som piper i ret. Det er lenge siden jeg har skrevet et innlegg p natten, fordi jeg har flt at ordene mine ikke er interessante for noen andre enn meg - og hva vet vel jeg, kanskje ingen leser akkurat denne teksten, kanskje ingen bryr seg, kanskje alle har det for travelt. Men det fles godt f ut tankene mine, om s det kun blir for meg selv. Kanskje jeg aldri trykker publiser. 

Jeg blir nesten tvunget til ligge her skrive, som om hjernen min er ndt til f et utlp. Alle bkene er lest ut, jeg har ingen serier se p, og jeg har glemt koden til min egen mobil s scrolling opp og ned p instagram eller snapchat m jeg se langt etter. Kanskje like greit, fr man noen sinne noe ut av det uansett? Derfor liker jeg blogg. Jeg hper ikke blogg forsvinner, for midt blant alt det overfladiske kommer det noen ganger en dypere mening, noe viktigere, noe fint. Det finner man aldri p disse appene hvor alt skal g s fort. Blogg gjr at alle unge mennesker har makten til pvirke. Du kan pvirke om du skriver rett ord til rett tid. Du kan forandre noe. Er ikke det viktig, s vet ikke jeg.

I sta tenkte jeg p om jeg skulle be til Gud. Jeg skal prve forklare hvordan jeg kom fram til den tanken, for jeg er ikke religis, og om jeg skulle be til en Gud ville det ha vrt be til en hyere kraft enn meg selv, s det er vel p en mte en gud, selv om jeg ikke ser for meg en mann, slik som det er beskrevet i bibelen. Uansett, man tenker s mange tanker, s veldig fort, s forklare hvordan jeg kom fram til tanken om Gud er komplisert. Men jeg s for meg lillessteren min, mamma og pappa. Jeg s for meg at jeg tar for gitt kunne komme p besk til dem om en mned, hvordan jeg tar selve livet for gitt, for ingen har garanti for en morgendag. Den tanken gjorde vondt, at jeg ikke setter pris p livet slik som jeg kanskje burde. Jeg er ikke redd for d, for det er et nytt kapitell og noe annet gi seg ut p, men jeg er redd jeg ikke setter nok pris p dette kapitellet og alle som er en del av det, fr det er for seint. Jeg s for meg Mathias, som jeg elsker s jvlig mye, og det er kanskje feil skrive det p en blogg fordi det er s privat, men det er snn det er og jeg lurer p om noen andre har det p mten. Om noen andre har det snn som vi. Om det noen gang kommer til g over. S tenkte jeg at jeg tar for gitt f se han igjen ogs, og om noe skulle ha skjedd med han s ville det ikke vrt noe poeng for meg leve mer. Jeg hadde ikke tatt selvmord for det hadde jeg ikke turt eller klart, men den delen jeg liker best ved meg hadde bare blitt borte, og da kunne jeg like gjerne vrt dd. Jeg tror det er ekte kjrlighet, den delen av meg som er finest, mest genuin og god er den som kommer fram p grunn av han, eller oss, enten vi er sammen eller ei, lang tid siden eller ei, jeg vet at det er snn og det kalles vel ekte kjrlighet, eller frste kjrlighet, hva vet vel jeg. Hva vet vel vi. Det hadde uansett ikke vrt noe poeng fortsette. Jeg vet bare at jeg hadde blitt en kjip og kald og tom person, men jeg hadde fortsatt, men jeg hadde ikke klart skrive mer. Ikke noe som hadde vrt verdt noe, i alle fall. Jeg har opplevd vre forelsket mange ganger, men jeg har kun opplevd elske noen en gang og det er helt forferdelig, fint og overveldende og jeg kan ikke forst hvordan noen klarer oppleve det med flere enn en person. Jeg har trodd jeg har det, men jeg vet n at jeg ikke har. Om man elsker noen gr det ikke over. Det har tatt 11 jvla r for min del, og det har enda ikke gtt over. Jeg vet at det ikke kommer til gjre det heller. 

S jeg l her tenkte p om jeg skulle be til Gud, en Gud jeg ikke tror p, kanskje for si takk p en mte, for at jeg aldri har trengt fle p en snn smerte av miste noen. Be til gud om at Tinnitusen min skal g bort i samme slengen, kanskje. Og med en gang jeg skriver de ordene lurer jeg p om han, eller det, kanskje eksisterer likevel og om det egentlig er lurt av meg skrive disse ordene. Om det er lurt tvile, for kanskje det slr tilbake p meg da. 

Der etter kom en merkelig flelse. En flelse jeg noen ganger fr. Den er helt umulig beskrive men det er som om jeg, i sm sekunder, blir i sync med universet. Jeg, og du, vi er universet. Det er en stor tanke p tenke p at jeg aldri har vrt ingenting. Jeg har alltid vrt et eller annet, som har blitt noe, som har blitt noe, som har blitt meg. En stein, kanskje? En komet? En planet? Som ble til en celle eller et atom som ble en sdcelle og som ble til meg? Det er rart tenke p, men noe har jeg alltid vrt. Noe har du alltid vrt. S noen ganger fr jeg denne flelsen av vre i kontakt med universet, og denne fikk jeg av tenke p Gud n. 

Og dette kommer til hres enda rarere ut, men jeg fler at jeg husker et tidligere liv. Jeg tror ikke man dr, s blir man fdt p ny som et annet menneske eller dyr. Men noe er det - og jeg har et klart og tydelig bilde i hodet - eller egentlig er det ikke et bilde  engang, det er en flelse. Jeg kan fle en flelse av et annet minne som ikke tilhrer meg, den flelsen tilhrer ikke meg, og det er s sykt rart. Og s kan jeg se for meg en farge. Mrkebl. Den fargen popper opp i hodet mitt nr den flelsen kommer, og den kom n. Den kom p fredag ogs. Og s plutselig kan det g noen r, fr den kommer igjen og jeg fr en slags Deja Vu, uten oppleve en Deja Vu. Og jeg er ikke spirituell. Jeg vil ikke utforske denne delen av meg, for jeg vet jeg bare kommer til f en million sprsml flere enn svar.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette. God natt. 



 

Design laget av Kine Skjerpen