Det er nesten litt imponerende.
Jeg mener, hjertet mitt har dunket så fort og hardt i hele dag, det føles ut som om jeg har løpt maraton selv om jeg har vært i lite bevegelse hele dagen. Jeg kan kjenne min egen puls langt opp i halsen og jeg trekker pusten dypt, jeg prøver å presse lungene så hardt jeg kan ned mot magen, jeg vil roe ned mitt eget hjerte men det går ikke. Dunk, dunk, dunk.
Det er nesten litt imponerende at hjertet mitt ikke har stoppet for lenge siden.
Første gang jeg følte på denne følelsen av at ingenting eksisterer – den eksistensielle angsten – da tenkte jeg for meg selv at om det fortsetter på denne måten, om jeg kommer til å føle det slik hver dag for resten av mitt liv, da kommer jeg ikke til å klare å leve som normalt. Da burde jeg bli lagt inn. Den første tiden våknet jeg opp hver eneste morgen og lurte på hvordan jeg skulle komme meg igjennom dagen. Jeg var ikke deprimert, men jeg følte bare at ingenting var virkelig og det var så slitsomt. Hjertet dunket, jeg var redd, jeg følte jeg tom, kald, kvalm og svimmel og som en alien midt blant alle mennesker. Ja, det høres sykt ut. Man føler seg rett og slett gal, og det er nesten ikke til å leve med.
Heldigvis gikk det over, og jeg tenkte “hvordan kunne jeg noen gang ha følt det sånn?”. Og så kom det tilbake. Og så gikk det over. Og så kom det tilbake igjen. Nå har jeg lært meg at det kommer cirka en gang i måneden, kanskje litt mer, avhengig av hva jeg har å gjøre. Hver gang det kommer er jeg overbevist om at det aldri vil forsvinne, men jeg vet jo at det gjør det. Nå kommer det alltid i små drypp, smakebiter som forteller meg at “åh nei du, her kommer den eksistensielle angsten krypende og tar deg om et par dager”, for jeg kan føle at den ligger og lurer der inne i kroppen min et sted. Så begynner jeg å føle meg helt yr og tom i hodet, nesten litt lett og luftig, men den tomheten er det verste.
I dag har jeg vært redd på bussen. Jeg har vært redd da jeg var hjemme. Jeg har vært redd da jeg gikk ute. Jeg er redd akkurat nå. Og hva jeg er redd for aner jeg ikke.
Hver gang jeg har eksistensiell angst så starter det med en drøm. Jeg drømmer den samme drømmen hver gang, og da vet jeg morgenen etter at jeg våkner med eksistensiell angst. Jeg vil gråte når jeg skriver dette for det føles så “endelig”, som et slags punktum, som et “ja, sånn her er livet ditt, deal med det”. Jeg husker da jeg pleide å ha en spesiell type drøm og så våknet jeg alltid opp med urinveisinnfeksjon. Jeg hadde byttet meg til det hver dag om jeg kunne, for dette er så fælt. Jeg blir kvalm når jeg tenker på eksistensiell-angst-drømmen.
Jeg hater å klage. Det jeg liker best i hele verden er å jobbe, og selv om jeg har så høy puls at den kunne stått ut igjennom taket og jeg føler meg kald og tom, så jobber jeg virkelig hardt profesjonelt sett. Jeg møter opp, er snill, høflig, gjør det jeg skal og litt til. Jeg elsker å jobbe. Men jeg vet at jeg sikkert blir oppfattet useriøst når jeg skriver ting som dette, ting jeg ikke helt forstår selv. Fordi det er færre sponsorer og annonsører som vil jobbe med meg når jeg skriver sånt. Alle vil samarbeide med typer som fotballfrue eller Tone Damli som er glade og perfekte, og her sitter jeg med angst og er en merkelig skrue fra nord-norge som ikke er perfekt. Det selger ikke like bra, regner jeg med.
Men vet dere hva? Det er SÅ JÆVLA VERDT DET. Fordi folk sliter. Jeg har angst. Hallo. Det er en mini, ørliten del av det som definerer meg som menneske, og da er det faktisk verdt å tjene et par kroner mindre i måneden. Ja, livet kan være helt fantastisk. Men det kan faen meg være noe dritt også.
Vi er alle velsignet med en utrolig flaks som bor og er født i Norge. Jeg kjenner mange av dere som leser, som er sykt kule, smarte og oppegående mennesker. Jeg digger dere, og vi er alle heldige som i det hele tatt har mulighet til å ha en pc eller mobil å lese blogg på, for å nevne noe. Men man kan likevel hate livet sitt, bare litt, noen ganger. Og akkurat i dag så er jeg litt trist og sliten av at akkurat jeg måtte få eksistensiell angst. Kunne jeg ikke bare ha sluppet det?
Nå skal jeg sove. Jeg er veldig glad i dere. Takk som faen for at jeg har dere, jeg lærer så mye hver eneste dag. Jeg er evig takknemlig for støtten dere gir meg, og jeg håper slike innlegg som dette kanskje, muligens, kan hjelpe noen. <3