Jeg så henne først klokken 19:50.
Hun satt i resepsjonen til hotellet jeg bor på her i Haugesund. De fine klærne var på, den rosa kåpen, det lange skjørtet og den blå, skinnende toppen. Hendene var foldet i fanget, og blikket var festet mot skjermen. Der satt hun i hotellresepsjonen, alene, med blikket klistret mot skjermen – som om hun ikke så verden rundt seg.
Jeg tittet på skjermen sammen med henne. Vi utvekslet ingen ord.
Jeg kom tilbake til resepsjonen klokken 21:20. Da satt hun her enda. Med hendene foldet, blikket mot skjermen.
“Hun bor rett opp i gata her” sa damen i resepsjonen til meg. “Hun kommer vel hit for å føle seg mindre ensom”.
“Hva ser du på?” spurte jeg. “Nøtteknekkeren” svarte hun. “Kan jeg sette meg her?” sa jeg.
Sidsel heter hun. 79 år gammel. Nå har vi sett på nøtteknekkeren sammen i en time. Snakket om livet, ledd og kost hos. Jeg har lært å kjenne en dame på 79 som er forelsket, glad i livet, med tanker som jeg ikke engang har vært nær å tenke. Sidsel du er fantastisk. Takk for at jeg fikk sitte ved siden av deg her på hotellet. Folkens, ta vare på hverandre. Det er så jævla forbanna viktig.
Hils på folk. Spør om deres historie. Se nøtteknekkeren med dem.
Nå skal jeg se ferdig filmen med Sidsel og så skal jeg på jobb som DJ. For et liv. Vi snakkes.
