hits

livet, dden, og alt midt i mellom


 

Dden er det eneste som er sikkert i livet, og likevel kommer den som et sjokk p oss. En kompis sa til meg her om dagen, "jeg begynner bli lei av bre kister n", selv om det vil komme s mange flere i rene som kommer. Det er mange som har dratt fra oss som har vrt alt for unge. Var det like vanlig forlate jorden p denne mten for 100 r siden? Jeg vet ikke. Man sitter igjen som et sprsmlstegn. Hva kunne man gjort? Kunne man i det hele tatt ha gjort noe? Som om en liten handling kunne ha endret alt, man leker med tanken om reise tilbake i tid, man lever seg snn inn at man i et lite sekund tror det er virkelighet. 

Jeg har hatt det vondt i det siste. Mest fordi jeg har flt snn p smertene til Anette Marie, som hadde Harald som sin "Joakim". Slik som ham er for meg, snn var Harald for Anette. Jeg kan ikke se for meg miste Joakim, jeg hadde.. Jeg vet ikke. Det er umulig se for seg, verre enn d selv faktisk. Anette er sterk, hun klarer dette og hun skal fullfre det hun og Harald startet. Hun klarer det. Det var s godt vre med henne i dag, at vi kunne le sammen. Slippe alt. Ha litt trer i ynene et sekund, men le av noe totalt ubetydelig det neste. Takk. 


 

S, i dag har jeg vrt hos henne. Min "storesster", som kan irritere meg noe jvlig noen ganger og jeg kan nok irritere henne ogs. Vi kan diskutere, vre uenige, og vi er ulike. Men vi har noe helt spesielt sammen, hvor man kan sitte i sofaen p hver sin kant og ikke snakke i en time, si et ord til hverandre og s vre stille igjen. Eller vi kan snakke uten stopp, det er s fint. Hun kjenner meg, og jeg kjenner henne. Hun er hakket mer spirituell enn meg, som ofte klamrer meg fast til det logiske og forklarlige, og derfor fungerer vi fint sammen ogs. Vi fr ulike aspekter av det hele, og vi beriker livene til hverandre med observasjoner fra hverdagen. 



N skal vi kose oss sammen fr jeg drar til Hubidubi. Vi snakkes. <3 ​
 

 

Design laget av Kine Skjerpen