I dag har pappa bursdag. Hva tenker jeg på, når jeg tenker på pappa?
Jeg ser han komme løpende fra en joggetur med de sorte joggeklærne sine, med håret i strikk. Håret som er langt, lengre enn mitt. Han var den eneste som ikke måtte klippe håret i militæret har han fortalt. Det fikk han ha opp i strikk, håret er hans greie og det har det nok alltid vært. Jeg kan ikke se for meg pappa uten det lange håret. Jeg kan heller ikke se han for meg uten å komme hjem fra en joggetur eller være på vei til en. Uten at han tar telefonen og forteller “jeg er ute og sykler, jeg ringer deg senere”. Det er pappa.
Jeg kan se han sitte i stua med den røde gitaren sin og spille. Jeg kan høre meg selv si “spill denne da, spill denne!” og så kan han det med en gang uten å øve først. Miley Cyrus sang vi begge til i bilen. “Jeg prøver å telle om hun virkelig ramser opp 7 things i denne sangen, 7 things” sa pappa. Vi telte, begge to. Miley sa 7 things, og jeg og pappa nynnet med.
En ting jeg husker spesielt godt må være da jeg fant noen bilder av han og mamma på loftet. De var unge, mamma var nok på min alder. De var på fest. Slike bilder som man har fremkalt og gjemt bort slik at jeg ikke skulle finne de. Jeg vet jo at de har vært unge en gang, de også. Men de vil vel kanskje ikke at jeg skal vite. Jeg fant en bunke med bilder fra fest, ungdom og fanteri – min mamma og min pappa. Jeg elsket det, og tok bildene. Litt senere innrømte jeg dette for pappa, og han måtte på rommet mitt for å lete. Han hadde skadet ryggen og krykket seg framover, og jeg lo. Han fant de ikke, jeg har de bildene enda. Jeg skal ha de til jeg dør.
Jeg husker en gang jeg hadde fest hjemme. 30 personer, jeg var 14 år. Knuste ting og spy over alt, flasker med heimbrent lå sølt utover gangen. Pappa kom hjem, bilen kom kjørende i en helvetes fart opp mot huset, han lukket døra så hardt at man kunne høre smellet helt inn på rommet mitt. Jeg tenkte “nå er livet mitt over”. Jeg gjemte meg i skapet til lillesøstra mi, ba til gud om at de skulle tro jeg hadde rømt og når de da til slutt fant meg i skapet ville de bli så letta at de ikke ble sinte. Jeg kunne høre pappa fra etasjen under “get the fuck out” sa han til alle vennene mine. Det ble senere et sitat som hang etter meg i flere år “get the fuck out” ble skrevet over hele facebook og pappa ble kjendis. Jeg kom ut av skapet av meg selv, og pappa var sint. Men han ryddet likevel opp festen etter meg, ga meg hussarest som egentlig bare betydde at jeg måtte være hjemme en dag og så var livet som normalt. Dagen etter lo han litt av det ved middagsbordet. Han visste vel at jeg kom til å bli okei.
Jeg husker da jeg hadde en kjæreste som ikke var så snill mot meg. Jeg fortalte alt til pappa, at kjæresten min satt meg på pause, overså meg og gjorde meg psykisk dårlig. Pappa forsto. Pappa satt seg i bilen, kjørte til kjæresten min og sa i fra. Kjæresten min hadde røyket weed, pappa så det – og han sa ifra, men på en kul måte. Ikke på en sånn uforstående, voksen-utenfra-perspektiv-måte. Han var bare kul. Og han fiksa opp alt. Da jeg senere spurte pappa om jeg burde fjerne forholdet med gutten, sa pappa “det føles nok bedre for deg, men du lærer selv”. Jeg lærte selv, og pappa hadde alltid rett.
Dette er utdrag av historien om verdens beste pappa og verdens fineste barndom. Pappa jeg elsker deg, gratulerer med dagen din <3
