Jeg og en gjeng andre bloggere ble invitert på et møte med Jonas Gahr Støre og et par andre fra arbeiderpartiet her om dagen. Hvorfor i all verden, tenker kanskje du? Det vet jeg at mange stusset litt på, etter å ha lest i kommentarfeltene til nettavisene i går (noe man egentlig aldri burde gjøre). Det har seg sånn at vi alle har ganske god peiling på sosiale medier, men vi har også fått høre enormt mange historier fra ungdom som ikke har noen å snakke med – ofte er det da vi bloggere som får en mail sent på kvelden fra noen som vil ta livet sitt, noen som blir mobbet, har alkoholiserte foreldre, driver med selvskading, har havnet på kjøret med narkotika.. Jeg tror jeg har hørt det meste. Så, vi sitter inne på en del informasjon, og dette snakket vi masse om i går. Hvordan har norsk ungdom det? Hvordan er det med mobbing på sosiale medier? Hva kan politikerne gjøre annerledes? Dette følte jeg var et ganske tungt ansvar å bære, ettersom jeg følte jeg sto ansvarlig for alle mailene dere har sendt meg og at de nå kunne være “godt” for noe, om dere skjønner.
Jeg fikk faktisk 30 minutter alene med Jonas først for å spørre han om litt hva jeg ville. Da tenkte jeg å gjøre noe annerledes, og resultatet kan dere se i videoen under her. Det ble en fin samtale, men nå skal det jo sies at han ikke overraskende er veldig politisk korrekt og at det skal endel til for å vippe han av pinnen. Ikke slik som meg med andre ord som bare sier alt som faller meg inn uten å tenke over noe som helst. Men til tross for det har vi mye til felles, og våre veivalg i livet har ikke vært så ulike til tross for at vi har havnet på helt ulike steder – enn så lenge, kanskje jeg er neste statsminister, man vet jo aldri..
Mine erfaringer med å søke hjelp i Norge er så som så. Jeg har blitt møtt av fantastiske mennesker i helsevesenet, også over telefon om jeg har ringt for å søke hjelp, men jeg har også støtt på mye motgang. Det tror jeg er felles for alle som prøver å søke hjelp. I tillegg ser jeg på det som litt unødvendig å ha hundre dager i året med kulturell skolesekk hvor man ser på folk slå på trommer, og så har man ikke tid til å ha et par dager i halvåret om psykisk helse? Helt ærlig, så synes jeg psykologi burde vært et fag fra ganske tidlig av, og jeg synes det er merkelig at vi ikke har det. Man er så flinke til å snakke om alt, men ikke hvordan man har det. Hva er egentlig en depresjon? Hva er angst? Hvordan takler man det? Og hvordan vet man om det bare er en dårlig dag eller en dårlig uke, eller noe mer heavy? Jeg håper virkelig at dette møtet kan bli noe mer enn bare snakk og store ord. La oss krysse fingrene!
