Sophie Elise

Sophie
Elise

jeg trives ikke med å blogge lengre

De siste par månedene har jeg hatt en ganske rar klump i magen. Jeg klarte ikke helt å forstå hva den kom av, for jeg har jo et fint liv og jeg er fornøyd med menneskene rundt meg, prosjekter jeg holder på med er spennende, jeg opplever noe nytt hver dag og jeg er ikke ensom. Men nå.. Nå har jeg klart å sette fingeren på hva det er.

Jeg trives rett og slett ikke med å blogge lengre.

Eller, jeg trives vel forsåvidt med å blogge. Jeg liker å skrive, kommunisere med mennesker, jeg liker å ta bilder og jeg har et behov for at meningene mine skal bli hørt. Sånn, virkelig hørt. Men tanken på å dele private ting gjør at jeg får angst. Slik var det ikke før. Men, jeg tenker på framtiden - selv om det er så fjernt, et par år fram i tid, så stresser jeg over det. Jeg tenker på hvor skummelt det føles å dele bilder av eventuelle barn en gang i framtiden, det ønsker jeg ikke å gjøre. Den dagen jeg blir gravid føles det helt utenkelig å annonsere på bloggen at jeg har en bolle i ovnen, jeg ville sikkert ha gått rundt til jeg var 7 måneder på vei og ser ut som en hvalross og da måtte jeg ha sagt noe. Jeg vil ikke engang skrive det på facebook den dagen, jeg.  For noe "hey og hå, nå er jeg preggis" føles bare så forbanna kleint og jævlig å dele. Og om jeg får en kjæreste? Nei as. Aldri at jeg kunne ha delt. Å ta bilder av hva jeg og en fyr spiser, ser på av serier, hva vi tenker og hva vi liker med hverandre og hva jeg savner og hvordan han er føles bare.. som noe privat? Om jeg ble forlovet, giftet meg, alle slike ting - jeg ønsker ikke å ha noen andre med i den prosessen enn de som står meg aller, aller nærmest. Ikke blogg, ikke facebook, ikke presse.. 

Jeg blir mer og mer lukket, og jeg har begynt å kutte folk ut fra livet mitt. Jeg ønsker å ha et knippe av få mennesker jeg omgås med, men som er gode mennesker. Når folka i livet ditt tipser VG om hva man gjør, hvem man er med og hva man tenker og føler, så er det jo bare å takke for seg, ikke sant. Og det har vært en del av dem - så da tenker jeg, vil jeg virkelig at livet mitt skal være sånn?

Jeg har en snapchat med nå 40 000 følgere. Jeg oppdaterer den aldri, så og si. Om jeg legger ut et bilde på mystory, sletter jeg det nesten med en gang fordi jeg angrer. Jeg har liksom ikke et behov for at folk skal vite hva jeg gjør, men jeg føler jeg "må". Instagram er eneste jeg føler er ok, men jeg er ikke så voldsomt aktivt der heller og føler at noe annet enn selfies blir for privat det også. Hva faen, liksom. 

Det er trist at det er sånn, men jeg prøver vel bare å finne en slags balanse i det hele..  Den jeg var som 16 år gammel da jeg startet denne bloggen henger ikke på greip med den jeg er nå. Det er to så vidt ulike mennesker, naturligvis, for tiden går og det er bra at man forandrer seg. Bare litt synd at alt ligger i et arkiv på nettet og det gir meg også angst. Og ikke minst synd at folk ikke forstår at man forandrer seg, og at forandring er positivt, synes jeg. 

Jeg er redd for å ikke få en sjans eller mulighet hos mennesker som faktisk er kule, fordi jeg har vært en drittunge på internett. Og når jeg ser andre tråkke i samme feller som jeg har gjort, vil jeg bare skrike "ikke gjør det! En dag angrer du! Det finnes ikke noen slette-knapp på internett, alt ligger der for alltid!". 

Her om dagen sa en kompis til meg "du hater virkelig å være kjent, du". Jeg hadde ikke sagt noe, det bare synes. Hele måten jeg er på skriker det. Den angsten jeg får, angsten av oppmerksomhet. Og samtidig så vil jeg liksom slette bloggen, lage en tumblr og poste masse nakenbilder av meg selv og sprit og røyk og dritt og alt det der. Jeg hadde syntes det var mindre kleint å ligge naken i hver eneste blogpost enn å fortelle hva jeg gjør om dagen. 

Eller kanskje jeg bare er inne i en fase nå. Er 21, føler meg som 53, og samtidig litt som 34, og samtidig litt som 12, og jeg må bare finne ut.  Jeg skal fortsette å blogge, men det er som sagt den balansen som jeg sliter med, men det kommer vel til et punkt hvor jeg finner ut av det. Men akkurat nå, så håper jeg dere er tålmodige med meg.

Her er meg akkurat nå. Ikke noen dyr speilrefleks, selvutløser og fancy poseringer. Bare meg. Og hvem faen er det egentlig?



 

Xoxo.

hits