Sophie Elise

Sophie
Elise

til jenta jeg satt ved siden av på bussen

Du var ikke så ulik meg, du.

Iallfall ikke om man skal dømme utifra utseendet.

Langt blondt hår hadde du. Ditt var naturlig, i motsetning til mitt. Jakken din var beige, slik som min. Vi hadde til og med samme veske med oss. Forskjellen var vel at jeg hadde telefonen i lomma, og du stirret ned i skjermen din.

Så synd for deg at du ikke så opp. Du løftet ikke blikket en eneste gang, du la ikke merke til hvem som satt ved siden av deg. Jeg dultet til og med nært deg da jeg satt meg ned, du tok for mye plass og jeg holdte på å ramle av setet. Du flyttet deg inn. Kroppen din var vendt på skrå mot vinduet, blikket ditt var festet ned.

På mobilen din.

Jeg ble nysgjerrig, jeg. Hva ser du på som er så viktig? Hva tar opp all oppmerksomheten din? Ikke bare var det en nydelig himmel ute. Det var også et søtt barn som lekte med moren sin på setet tvers over oss. Det var en mann som sang i setet på skrå. 

Hva ser du på? 

Du så på bloggen min, du. Du leste et innlegg. 

Og der satt jeg, rett ved siden av deg.

Tenk om du bare hadde løftet blikket. Tenk alt man går glipp av ved å se ned. Bloggen min er kul, men ikke så jævla bra at virkeligheten ikke bør prioriteres. For jeg satt jo tross alt rett ved siden av deg. Vi kunne heller hatt en samtale, jeg og du. 



Se opp, folkens. Neste gang kan det være din store kjærlighet, Justin Bieber, statsministeren, Sophie Elise, en fin himmel, en søt katt, en morsom fugl eller hva det nå måtte være.

Man husker sjeldent noe man har sett på mobilen uansett. 


 

photo: Ida Helen Gøytil 

hits