Sophie Elise

Sophie
Elise

alt føles helt forferdelig

Rundt jul ble jeg intervjuet av VG. Vi snakket om det siste året og den såkalte forandringen som hadde skjedd med meg. Jeg klarte ikke å kjenne meg igjen, ikke en dritt har endret seg - følte jeg. Jeg ville gråte, for ting hadde kanskje endret seg karrieremessig, men på privaten var alt det samme. Det var det ingen som så, men det var så utrolig tydelig for meg.De samme problemene, de samme spørsmålene. De samme tingene som holdt meg våken om natten, de samme tårene. De samme desperate telefonsamtalene til venninner.  Jeg fikk en åpenbaring, uansett hvor teit det høres ut. Jeg kan ikke tenke det samme ett år fra nå. Jeg kan ikke føle meg like lite verdt eller respektert. Da får jeg panikk.

Jeg har tenkt så ofte om venninner når jeg har sett dem finne seg i alt mulig, "hun er så dum, hun er så naiv. Ser hun ikke det alle andre ser? Hvorfor går hun bare ikke? Hvorfor ser hun ikke sin egen verdi?". Det siste året har jeg vært den jenta. Når man først er midt i det ser man det ikke sel, uansett hvor mye vett andre prøver å riste i deg. Det er så rart. Man blir så fanget i en vond sirkel, og nesten avhengig av det dårlige også.  For det er jo så bra når det først er bra. Det er det ingen som ser, og ingen som vet. Venninner kunne komme med råd alt de ville, men det hjalp ikke uansett. De hadde rett og jeg visste det så godt, men jeg brydde meg ikke. Jeg måtte finne ut av det selv.



Magefølelsen har alltid rett. Du føler den kanskje fra start, kanskje etter en uke eller kanskje etter ett år. Men den stemmer alltid 100%. Jeg brydde meg ikke om den. Jeg hørte ikke på hodet mitt, ikke på magen min, ikke på noen ting annet enn.. Min egen stahet. Et eget ønske om at jeg ikke tok feil. Et lite håp. Jeg ville ikke innrømme det, jeg ville ikke "tape". 

Jeg har opplevd et så enormt svik, og alt føles helt forferdelig. Ting jeg har vært med på igjennom tidene kan ikke sammenligne seg med hvordan det har føltes den siste uka. Jeg har vært i sjokk, vanntro og konstant kvalm. Det har ikke noe med rettsaken å gjøre, som de fleste vet om nå. Det er en kjip situasjon, men en så liten dråpe i et svært bilde som har vært et kaos av både fine og fæle farger. I går fikk jeg enda en åpenbaring. Jeg hadde kjempet imot følelsene mine, taklet dem, kjempet imot, taklet dem. Jeg prøvde å tenke "gjort er gjort, det har skjedd" men det føles så utrolig jævlig når man selv ikke har gjort noe galt, på noen som helst måte. Men nå tenker jeg bare.. Dette måtte jeg igjennom. Jeg har fått så utrolig mange erfaringer, som jeg etterhvert kan bringe videre til dere. Jeg har lyst til å opplyse, slik at dere ikke gjør de samme grusomme feilene som jeg har gjort. Men det får jeg ta når jeg er klar. Jeg vet at det kan hjelpe mange av dere, og jeg hadde trengt å høre det fra et "forbilde" da jeg var yngre. 


Beklager for mye syt og klag, men det er godt å skrive av seg litt. Bloggen er og har alltid vært et sted hvor jeg kan åpne meg. Og takk gud for at jeg holder på å skrive bok for tiden, når alt det jævlige har skjedd den siste tiden så har jeg hatt en sår trøst i at det blir en bra bok i det minste, haha. 

Det som ikke dreper deg føles helt jævlig, og så blir du sterkere. Dit skal jeg. 

hits