I går møtte jeg ved ren tilfeldighet på min bloggvenninne Kristin (styleconnection), og vi kom i snakk om turen hun snart skal reise på for å hjelpe flyktninger. Jeg ønsker dette veldig sterkt selv, og vi har vært i dialog om det, men med tanke på livssituasjonen min nå hvor ting er litt vanskelig så er det ikke så lurt.. Da hadde jeg nok fått en alvorlig smell når jeg kommer hjem med alle inntrykkene, jeg hadde nok ikke klart å fordøye alt på den måten man burde. Men neste tur, da er jeg med! 

Det føles så surt for meg å ikke ta en mulighet som dette, jeg føler meg ubrukelig. Men, alle kan da gjøre noe? De siste dagene har jeg fulgt nøye med på nyhetene om situasjonen i Madayra, Syria. I denne byen blir innbyggerne nå utsultet, de har begynt å spise hunder, katter, blader på trærne og gjør alt de kan for å overleve. Dette inkluderer også barn, og dere kan lese mer om situasjonen her.  Jeg kan ikke forstå at mennesker kan holde på slik, men er det en ting som er sikkert – historien gjentar seg alltid, og mennesker lærer aldri av tidligere feil.

Det er vel nesten umulig å reise ned dit for å hjelpe selv, FN har jo også problemer med å komme inn, men nå skal visstnok første nødhjelp ha kommet fram. Jeg donerte likevel et par tusen kroner til WFP (world food program) nå, og oppfordrer dere til å gjøre det samme. Enten hjelpen kommer til Syria eller et annet sted i verden, sult er unødvendig og eksisterer på grunn av vår grådighet. Da har man i det minste gjort noe!

Ha en fin dag, folkens! Jeg sitter i et møte og som dere ser er det fullt fokus, hehe. Neida, nå skal jeg legge bort pc!