Jeg blir ofte spurt om det er noe jeg har angret på å ha postet på denne bloggen. Faktisk så er det kun et eneste innlegg jeg kan påstå at jeg angrer på.. Et innlegg som det nå har gått snart 4 år siden jeg postet. Det følger enda etter meg, på en måte.. Jeg blir enda spurt om det i intervjuer, og hadde jeg visst den gang hvor lenge jeg måtte snakke om det, så hadde jeg aldri skrevet de linjene jeg gjorde da.
photo: Krister Sørbø
Jeg tok abort da jeg var 14 år gammel. Det er så lenge siden, det føles så fjernt. Jeg angrer ikke på avgjørelsen jeg tok, for hva om jeg hadde et barn nå? Jeg hadde aldri tilført noe bra til det barnet, jeg ante ikke noe om livet selv, og jeg lærer enda. Hvordan skulle jeg kunne ha lært det barnet noe om moral eller viktighetene for å klare seg, når jeg selv var en drittunge som knapt hadde smurt på en brødskive? Ja, man lærer seg kanskje, men jeg var ikke villig til det, umoden som jeg var.. Og er man umoden, så burde man ikke få et barn, synes jeg. Det er alt for mange triste skjebner i verden, og jeg ville ikke stå ansvarlig for et annet liv på det tidspunktet.
Jeg slet ikke med tapet av “barnet” i ettertid, for der var jeg så sikker. Det jeg slet med, var hele prosessen rundt.
For det første gikk jeg på p-piller, noe jeg trodde var så godt som 100% sikkert. Det var det ikke. Den dag i dag hater jeg p-piller, ikke bare gjorde de meg deprimert og ganske psykisk ustabil, jeg ble ikke engang beskyttet fra den ene tingen de skulle beskytte meg fra.
For det andre lå jeg på fødeavdelingen da jeg skulle ta abort. Dere kan tenke dere å være 14 år, alene, vandre rundt i gangene og se babyer hele tiden. Lykkelige familier. Og så meg da, som var sikker på at jeg var det mest grusomme mennesket på jord.
I tillegg ble jeg møtt med utrolig mye ydmykelse og skam, og ubehagelige konfrontasjoner for meg i ettertid. Jeg gjorde rett valg, det er jeg sikker på. Men det er lett å gjøre en ung jente forvirret, og det er lett å bryte ned selvfølelsen til noen på den måten. Tiden i ettertid ble derfor for meg veldig hard, når det egentlig kunne ha gått fint.
Jeg hater argumentet “er du ikke gammel nok til å få barn, så er du ikke gammel nok til å ha sex”. Jeg er enda ikke klar for å få barn men føler absolutt jeg er klar for å ha sex, det er en relativt viktig del av et forhold, synes jeg. For meg er det en koselig, fin, til tider romantisk og ikke minst naturlig greie, som jeg synes man skal få nyte selv om man ikke er klar for å få familie. Da jeg var 14 år, var jeg nok ikke helt klar for å ha sex – men det handlet bare om at jeg ikke kjente min egen kropp. En lærer sa til meg “kan du ikke stimulere deg selv, så er du ikke klar for å ha sex”. Det var sikkert jævlig ubehagelig for den læreren å si, men jeg er glad for at det ble sagt. Det er så viktig å huske på.
Så, jeg VET at noen av mine lesere kommer til å havne i samme situasjon som meg, eller er i samme situasjon. Vær sterke, for det suger og er ikke noe man ønsker å havne i. Men du er ikke et grusomt menneske! Og til den norske stat, vær så snill å ikke ha abort og fødeavdeling på samme sted, det kan skape traumer og var definitivt psykisk tungt for meg. For det tredje, ikke tenk at p-piller er 100% sikkert, det beste er faktisk dobbel beskyttelse.Ikke ta meg feil, for abort skal IKKE bruke som prevansjonsmiddel.. Men man burde sjekke ut andre muligheter, og eventuelt dobbel beskyttelse.
Så, det var en liten snakk fra meg, som ikke er så behagelig for meg å ta.. Men noen må vel gjøre det.
