Det er nesten helt stille.
Det eneste som bryter igjennom luften, det eneste som avbryter min ensomhet og stillhet, er lyden av latter fra gatene. Fulle folk på vei til fest. Jenter som fniser overdrevent, gutter som løper etter. En av de verste lydene jeg vet er jenter som hyler et sånn “fyllehyl”. De er så fulle og kule og søte og morsomme. Jeg vet ikke hvorfor jeg hater den lyden. Kanskje fordi den minner meg på alt jeg ikke er lengre, eller kanskje alt jeg aldri har vært. At jeg aldri har vært ordentlig ung, ansvarsfri og dum, ikke nå i mine “beste år”, som folk kaller det.
Jeg har akkurat kommet fra en tv-innspilling. Jeg sto på en scene, danset og hadde det gøy. 300 mennesker hadde møtt opp for å heie på meg, og det er mange folk for et lite studio i nydalen. Du kommer på en ekstrem opptur når du står på en slik scene, alle lysene er på deg og alle passer på at du er der du skal, at du ikke er tørst, at du har spist og at du har det så perfekt. Og så kommer du hjem og er alene. Stillhet, kun avbrutt av fyllehyl som jeg hater.
Jeg skulle også ønske jeg var ute i kveld.
Jeg skulle ønske det ikke var meg, som på tross av alt jeg har gjort, ligger her og føler meg som en taper. At jenter som er merket rød på kreditt, som ligger seg til en stakkars veske fra Michael Kors eller som poserer i en halvtime for et bilde på instagram kan føle seg så glad at de kan komme med et fyllehyl. For de er så lykkelige, så bekymringsløse.
Jeg hater dere.
Jeg skulle ønske jeg også følte meg så fri.
Så fri at jeg slapp alle hemninger, så fri at jeg gjorde alt jeg følte for, ødela forhold, strippet på bordene, tok vodkashot på vodkashot og våknet opp dagen etter og tenkte “fuck it, det som skjedde er allerede gjort, og jeg hadde det gøy”. Men jeg har valgt å jobbe. Og kun det, nesten. Jeg fikk en melding i går, “du er aldri ute lengre, du bare jobber”. Ja takk jeg vet jeg er kjip.
Jeg føler noen ganger at jeg er en underholdning – og thats it. Et pent bilde, jeg er fotogen, jeg er en historie å fortelle. Men jeg er ikke en person man er med, omgås med, spør om hvordan det går, ønsker lykke til.. Fordi det er så “vanlig”, eller “du har jo så mange som forteller deg det “, sier ofte venner. Ja, men jeg trenger jo å få høre fine ting fra folk jeg faktisk kjenner også. At “du gjør kule ting hele tiden, så du trenger vel ikke lykke til eller bra jobba”. Jeg forstår tankegangen, men da tenker jeg.. Det er jo dette som er MEG. Det på internett er internett. Jeg sitter her nå. Jeg er her nå. Har jeg druknet under alle som trykker like på et bilde? Ser du meg ikke lengre?
Det er nesten helt stille.
Det eneste jeg hører er lyden av min egen gråt og fingrene som hamrer mot tastaturet.
Den lyden er jeg vandt til, og den hater jeg enda mer.
