Hver gang jeg legger ut et bilde på instagram strømmer det inn med likes. Om et bilde jeg legger ut får færre enn 4000 likes så ville jeg før i tiden alltid ha slettet det, faktisk. Det er jo sykt å si, men det er sannheten… Kanskje fordi jeg har såpass mange følgere at under 4000 likes er en såpass liten andel, og jeg får vel litt av den jenta jeg var på videregående inn i kroppen igjen. Hun som hører folk hviske om henne i korridorene. Sophie, 16 år gammel. Jeg føler vel litt på å være henne, for jeg kan se de samme jentene som holdt meg utenfor sitte på fest å si “ja men.. med tanke på hvor mange følgere Sophie har, så får hun veldig lite likes”. Jeg har lært meg å ikke bry meg om det lengre, men det er nok flere der ute som sletter bilder fordi de ikke når opp til et visst antall likes.
Ganske rart egentlig, at man kan bry seg så mye om noe så lite viktig. At noen trykker på bildet ditt to ganger, og at et lite hjerte popper opp. Jeg liker ofte bilder i forbifarten uten å tenke meg om.. Og likevel bryr man seg. Man bryr seg om den “perfekte” selfie. Folk laster ned photoshop på telefonene sine! Er ikke det sinnsykt?
Men det som er så rart, at jeg får nesten aldri likes fra noen av vennene mine. De tenker vel at jeg kanskje ikke ser det fordi jeg har så mange følgere, men jeg får opp varsel på telefonen hver gang noen jeg følger liker eller kommenterer noe av mitt. Så jeg får med meg at i 99% av tilfellene er det ikke engang en bekjent som orker å trykke like, selv om jeg iherdig liker bilder til vennene mine daglig. IKKE at jeg klager over det, for jeg forstår GODT at de ikke liker, og at vi har det bra som venner er jo det viktigste. Men det er litt rart å tenke over det egentlig, jeg hadde blitt mye mer glad for 2 likes på et bilde av bare venner enn 5000 mennesker som egentlig ikke bryr seg om meg.
For tro meg, man kan sitte på rommet å få likes på likes på likes, og likevel gråte seg i søvn. om det skulle være noen tvil.
