Denne sangen. Den sender meg rett tilbake til 2012, tilbake til jenterommet. Tilbake til å sitte i bilen med venninner, kjøre på forbudte eventyr i mørket. Tilbake til å alltid føle man gjorde noe galt, men man likte det. Akkurat denne låta er faktisk i bakgrunnen av en video Anne-Sofie har filmet med telefonen sin, hvor vi sitter i stua hennes. En liten jentegjeng. Popcorn på fanget. Vi snakker om helt syke ting og jeg håper aldri telefonen hennes blir stjålet, haha. Jeg husker akkurat hva jeg gjorde den kvelden. Jeg husker hvordan jeg veltet ut av bilen til en venninne, hvordan jeg ødela genseren min på veien. Hvordan det var skole dagen etter. Jeg husker også hvordan jeg var med en gutt jeg ikke burde vært med fordi en “venninne” var forelsket i han, men hun forsto det da jeg begynte å høre på denne sangen – fordi hun hadde hørt den hos han. Herregud man har jo vært helt gal, men jeg er glad jeg har gjort alt det der. At jeg nå, som aldri i livet kunne såret noen og heller ikke ville ha vært så “yolo” som jeg var da, har opplevd å være det.
Tenk at en sang kan gjøre så mye.
