Jeg vet ikke helt hvordan det er mulig, men på en eller annen måte har vi klart det.
“Vi har aldri vært sånn her før” sier du.
Jeg er sliten, selv om det eneste jeg har gjort er å snakke. Jeg er faktisk helt utslitt. Vi har sluppet bomber på hverandre i form av ord, de har flydd igjennom lufta. Alt er lov i krig og kjærlighet, sies det.
For jeg vet jo at det fikser seg. På en eller annen måte gjør det alltid det. For jeg vet at det lille mellomrommet nå, egentlig kun er preget av noe uviktig. At de øyeblikkene hvor vi er evigheten veier så mye tyngre. At det ordner seg når solen står opp. Man tror ingen vet hvordan det føles, men alle som har sett noen i øynene på samme måte som du ser på meg, vet det veldig godt. Denne evigheten. Denne følelsen av at vi aldri kan dø ut. Den følelsen av at du har vekket noe i meg som aldri vil slukne. Det som føles så unikt, så stort at ingen andre kan forstå.
Jeg vet at du er farlig, men jeg kan være farlig også.
“Vi har aldri vært sånn her før”, sa du.
Kanskje det er en bra ting.
