1. Jeg elsker å hjelpe, både kjente og ukjente. Det fineste jeg vet er å glede et annet menneske og jeg er en “problem fixer”. Når jeg ser at andre har et problem ønsker jeg virkelig å hjelpe og kan sette ned masse tid og energi til dette, og slik har jeg vært siden jeg var liten. Det er veldig lett for meg å prioritere bort meg selv for en annens skyld, spesielt i forhold.

2. Jeg er street-smart. Haha, det høres sikkert litt teit ut? Men det betyr egentlig å greit at jeg forstår hva som skjer i verden, jeg forstår meg på mennesker og jeg tilpasser meg lett etter grupper. Jeg vet også hva som skjer sosialt og jeg er opp og ned, fram og tilbake hele tiden og har venner i alle mulige slags kretser. Jeg er som sagt en problem-fikser og jeg vet hvordan jeg skal takle ulike situasjoner og er ekstremt flink under press eller vanskelige situasjoner. Jeg er ikke sta, jeg hører på mennesker og jeg forstår mennesker. Det er vel definisjonen på såkalt “street-smart”.

3. Jeg kommer med utrolig mange spøker og jeg er (i følge meg selv) utrolig morsom, haha. Jeg har en rask humor og kan fort komme med en spøk tilpasset etter situasjonen som egentlig høres planlagt ut. Jeg kjeder meg veldig sjeldent i eget selskap, men heller ikke med andre for om man er morsom så får man situasjoner til å bli morsomme også. 

4. Jeg har veldig sterk psyke etter å vært igjennom en million forskjellige nedturer. Per nå er det veldig vanskelig å knekke meg, den eneste som kan knekke meg er meg selv.

5. Jeg har veldig lett for å lese mennesker og situasjoner. Magefølelsen stemmer alltid og man må lære seg å følge den! Om noen lyver til meg kan jeg høre det selv om vi ikke sitter i samme rom, og da jeg var i NY kunne jeg faktisk føle hva Robin gjorde hjemme i Norge. Ganske sykt, men..

1. Jeg hater å vise mine innerste følelser og tanker, jeg isolerer meg når jeg har det kjipt. Da sitter jeg bare inne og graver meg selv enda lengre ned, noe som ihvertfall ikke er bra..

2. Jeg har vanskelig for å “keep in touch” med familie, og er alltid veldig kort om jeg snakker med foreldrene mine i telefonen. Jeg snakker aldri med noen andre i familien, nesten. Noe som er rart for jeg har en fin familie jevnt over, og jeg er veldig glad i alle og jeg tenker ofte på hva jeg burde ha gjort.. 

3. Jeg føler ikke jeg passer inn i verden generelt og at mine tanker om eksistens er for store / kompliserte til å forklare uansett. Derfor føler jeg meg ofte ensom selv om jeg er med masse mennesker. Alt føles så overfladisk og så midlertidig på en måte.. 

4. Når jeg blir veldig sint “svartner” det for meg og jeg gjør masse syke ting uten å tenke meg om. Ting jeg alltid angrer på i ettertid. ADHD, altså (som jeg aldri snakker om her), men det er veldig slitsomt og det føles som om jeg ikke alltid har kontroll på meg selv.

5. Jeg er redd for å svare i telefonen, jeg aner ikke hvorfor. Jeg har sikkert over 30 ubesvarte anrop på telefonen min, og med mindre det er mamma / pappa / robin eller en veldig nær venninne svarer jeg ikke. Til og med når de nærmeste ringer kan det føles vanskelig, haha..