hits

DEN VERSTE SOMMEREN I MITT LIV




Jeg ligger i senga mi og scroller som vanlig igjennom VG nr en artikkel om rosabloggere og vr pvirkningskraft dukker opp. S klart trykker jeg inn, hver gang jeg ser meg selv eller noen av mine bloggkollegaer m jeg jo nesten sjekke hva som er p gang. Jeg leste igjennom hele artikkelen og ble overassket over at jeg faktisk var intervjuet der, det hadde jeg helt glemt. Det intervjuet, som mange andre, gikk p autopilot med de samme gamle sprsmlene "hvordan er det vre et forbilde / tror du at du er et forbilde / hva tenker du om det". Da er det lett glemme bort at jeg ble intervjuet, det er ogs lett sone litt ut under selve intervjuet ogs. Jeg bare sitter der, liksom. Jeg hper vel p at det skal komme et sprsml jeg ikke har hrt fr, men nei det samme gamle om vre et forbilde. Jeg har hrt det s mange ganger fr, s svarene bare kommer ut av munnen min uten at jeg i det hele tatt reflekterer over hva jeg sier. Jeg har sagt det samme i alle de r, for man blir jo lei, ikke sant. Nesten som de sprsmlene man alltid fr p familiemiddag om hvordan det gr p skole eller jobb, man bare svarer det samme hele tiden. "Joda, det gr fint" eller i mitt tilfelle svarer jeg "ja, jeg er et forbilde, for leserne mine sier jo at jeg er det".

Likt som s mye annet i livet mitt, "fordi leserne mine sier jo det". Hvor jeg br reise p ferie, hva jeg br gjre der, hva jeg br spise og hvor jeg br g. Det er mye mulig mine lesere, alts du som leser dette n, blir pvirket av meg. Men jeg blir pvirket like mye tilbake, p godt og vondt. Jeg kan grte av empati for dere om jeg fr en trist mail, rive meg i hret av at jeg ikke fr gjort nok. At jeg nsker invitere alle hjem til meg, s kan vi sitte i stua mi, drikke vin og snakke om livet. Hver og en av dere kan fortelle meg om deres kjrlighetssorg, familieproblemer og venninnekrangler. Jeg kan ikke gi de rette rdene, men jeg vil hre fordi dere hrer s mye p meg. Jeg kan grte av glede fordi jeg fr en rrende kommentar fra en leser som jeg har hjulpet kun ved skrive om livet mitt. Det pvirker meg i alle retninger, det gir meg gode og det gir meg drlige dager.

Igr satt jeg i telefonen med Tcmn (ja vi bloggere har kontakt..), og hun spurte meg om litt forskjellige ting hun har hrt, fordi hun vet vel selv hvordan det er - fle seg alene midt i en ryktestorm.Rykter sprer seg nr man er et "forbilde". f telefoner fra foreldrene mine som lurer p hvordan det gr, p grunn av rykter i kommentarfeltet. Jeg har stengt meg inne, jeg har vrt redd for g ut. Jeg har blitt sltt ned, lugget i hret og kastet drinker p. Jeg har ftt telefoner fra jenter midt p natten som forteller meg at de skal ha sex med kjresten min, og s legger de p. Jeg har hemmelig nummer og aner ikke hvordan det er mulig at de har ftt tak i det, men det har skjedd ikke bare en gang, men flere ganger enn jegkan telle. Det er en vanlig helgeprosedyre for meg, det der. Jeg har hatt jenter som har sttt utenfor vinduet mitt og roper fle greier som hvor "jvla stygg hun der Sophie Elise er". Jeg har blogget som normalt dagen etter, for hva skal man gjre? Man kan ikke gi opp. Jeg har s mange ganger kastet klr i en koffert, reist til Harstad, tatt telefonen i flymodus og mer eller mindre sovet i en uke i strekk. Men jeg tillater meg ikke det lengre, jeg gir ikke opp lengre.

Jeg sto midt inne i den verste krisa jeg har opplevd i sommer. Jeg var p palmesus og vekslet mellom sitte i et hjrne grte, ringe advokaten min, lpe ut, danse litt, ta bilder og hilse p mennesker som sa "h, du er egentlig ganske bitch i virkeligheten", lpe hjem tidligere fra konserter og f telefoner fra journalister som hadde hrt ditt og datt som var s virkelighetsfjernt. Da hadde mennesker jeg kjenner tipset aviser om private hendelser i mitt liv, for hva da? Tjene noen kroner? F oppmerksomhet? Ikke vet jeg. Det var den verste sommeren i hele mitt liv, ikke fordi det stormet s mye rundt meg, men fordi jeg fikk en ordentlig wake-up-call. Hvem kan man stole p? Faktisk kun seg selv. Enhver ferie og enhver festival ble til et sant helvete og jeg slappet ikke av et sekund. Jeg var kanskje litt kort, og jeg smilte kanskje ikke s mye. Ikke fordi jeg er en bitch, men fordi jeg ville hyle, skrike og skyve alle bort. Jeg flte meg s alene i verden, og jeg hadde virkelig blitt fucket over av folk jeg brydde meg om. mte mange mennesker som kun kjenner en overfladisk side av meg for st der smsnakke virket s meningslst. Alt virket meningslst.

Jeg vet ikke jeg, livet har s mange sider og det er som regel lettere bare blogge om restylane og botox enn virkelige greier fordi jeg vil ikke selge mine innerste, personlige, mrkeste deler av sjelen min for noen ekstra kroner eller ekstra klikk. Jeg fler avisene alt for ofte omtaler bloggere som en ventil som kun spyr ut overfladisk piss som pvirker jenter negativt, nr sannheten er at vi alle sliter. Men man vil kanskje ikke at hele verden skal vite det.

Design laget av Kine Skjerpen