Folk pleier å si at de får vondt i magen når de har det kjipt. Jeg får ikke vondt i magen. Jeg får et trykk i brystkassa som kommer og går, det sender støt igjennom kroppen min som gjør at jeg blir kald innvendig. De støtene er det verste jeg vet. Jeg kjenner kulden i ryggen, i brystkassa, ut i fingertuppene og ned i beina. De kalde støtene der gir meg flashbacks. De gir meg flashbacks til finere dager. De gjør meg tanker om framtiden. De gjør meg en trang til å plukke opp telefonen, men hvem skal jeg ringe? Hvem har ikke hørt dette tusen ganger før? Jeg føler jeg bruker vennene mine som en slags ventil hvor jeg kan få ut de samme problemene gang på gang. Jeg føler meg som verdens dårligste venninne. Men støtene kommer og jeg klarer ikke å la være. Telefonen plukkes opp, men legges raskt ned igjen. De har jo hørt det før. Jeg hater smerten i brystkassa, og skulle ønske jeg kunne kontrollere følelsene mine.
Jeg får vondt i ansiktet fordi jeg anstrenger meg for å ikke gråte. Jeg er så utrolig lei av å gråte, og det gjør enda vondere å holde det inne. Jeg ser ut som en forvridd klovn. Flaks at ingen er her for å se meg, tenker jeg. Jeg lyver faktisk til meg selv, for jeg skulle ønske hele verden var her. Jeg skulle ønske alle sto rundt meg i ring så kunne jeg hyle, skrike, dra meg i håret og få ut alt jeg holder inne. Jeg vil sparke i veggen, knuse speil, jeg vil klikke helt. Som regel ender det med et patetisk lite spark i veggen som gjør at jeg får enda mer vondt og føler meg som en latterlig liten taper. Men hva skal man gjøre.
Søndag altså.
