hits

Sophie Elise

Sophie
Elise

rundt middagsbordet

Kommenter her



 Jeg har alltid vokst opp med felles middager, meg og familien min. Det dabbet kanskje litt ut etterhvert da jeg heller ville spise på rommet fordi jeg var for lat til å gå ned, og til tider ville kanskje jeg og søstra mi heller se på tv, men som regel var vi alle samlet der. Rundt et lite bord som etterhvert ble til delte middager fordi jeg og lillesøsteren min ville spise noe annet, en mamma som laget mat utifra hva vi ønsket oss uten å få et eneste takk. Og igår innså jeg faktisk noe. Det er middagene mine med familien som i størst grad har vært med på å forme den personen jeg er idag. 

Jeg er veldig flink til å snakke for meg, argumentere å få fram mine synspunkter på en måte som treffer andre. Dette har jeg ikke lært på skolen, dette har jeg lært rundt middagsbordet. Jeg og pappa har alltid snakket om politikk, nyheter, miljøvern og dyrevern når vi har spist middag, og selv om meningene har vært delte har jeg lært masse. Jeg har lært hvordan jeg skal formulere meg, uten å egentlig bli fortalt det. Når man nesten hver eneste dag i 19 år får prøve seg på å diskutere, fremme sine synspunkter og blir utfordret til å tenke selv, da lærer man. Både jeg og lillesøsteren min er sterke individer og jeg har null tvil om at hun, som nå faktisk bor alene på andre siden av jorden, kommer til å klare seg. Derimot har vi aldri snakket om følelser, det har mest bare vært irritasjoner og provokasjoner vi har snakket om, noe som har gjort at jeg skygger unna krangler som går på det personlige. Jeg er elendig på å formulere hva jeg føler til andre mennesker og om mine følelser blir angrepet så løper jeg heller unna. Jeg har aldri sett mamma og pappa krangle, jeg har heller aldri sett dem gråte, noe som også har formet meg ekstremt. Jeg mener egentlig det er en bra ting, ingen bør se foreldrene sine ha det vondt selv om jeg gjerne skulle ha snakket mer om følelser noen ganger. Det var aldri et savn der og da, men per nå har det gjort endel med meg.. Jeg klarer jo ikke snakke om det innerste for meg selv, med de som betyr mest. 



Jeg snakket med en venninne igår, og hun fortalte at rundt hennes middagsbord snakket de alltid om dagene deres, fortalte detaljer, lo og spøkte med hverandre. Det er også den personen hun er idag - hun prater masse, forteller detaljer om dagene sine og jeg er sikker på at ingen hverdagshendelse hun opplever går uhørt. Dette har hun jo lært akkurat der, med familien sin når de samles for et måltid. Jeg merket det også når jeg har spist middag med moren til Robin og han, hvordan de snakker om følelser, ting som har skjedd og hva som skjer på innsiden av en, noe som også har formet han mye. Det er totalt ulikt fra meg, noe som også har gjort at vi er veldig ulike i diskusjoner, jeg og han. Han er flink til å prate om følelser, jeg er elendig på det. Jeg er flink til å tenke ansvarlig og se andre enn meg selv, han er ikke så god på det. Nå som jeg tenker over det, de vennene jeg har som aldri har spist med familien sin egentlig, og som ikke snakker om noe spessielt, de er også elendige på å åpne seg opp til andre mennesker, snakke om følelser og vise hvem de er. Sprøtt, er det ikke?

Jeg skal ikke si at dette er harde fakta, men jeg tror at akkurat den halvtimen man har med familien sin der er så utrolig viktig, og hvordan man velger å bruke den. Hvordan man snakker med hverandre, om man i det hele tatt gjør det, og hva man sier. Så jeg vil gjerne bruke dette siste avsnittet til å si TAKK til spessielt pappa som har utfordret meg så mye hver eneste dag, for at du har lært meg å formulere meg, for på det har jeg også bygd min karriere. Takk for at dere tvang oss til å spise med dere og takk for at du stilte spørsmålstegn ved tingene jeg sa, og takk for at jeg fikk stille spørsmål tilbake. Jeg har lært så mye av det, og jeg vet nøyaktig hvordan jeg skal gjøre det med mine barn. Takk for at du, pappa, har lært meg så mye om verden uten at jeg har trengt å forlate stua. Takk for at du har gitt meg den sterke stemmen jeg har, og takk til dere begge for at dere har delt så mye av meg som har gjort at jeg ser andre enn meg selv. Den halvtimen hver eneste dag hvor vi spiste sammen som kanskje virket så ubetydelig da har formet så mye av meg, og jeg hadde aldri klart meg uten.

Og til dere begge - takk for at dere har lært meg hvordan jeg skal bli mot mine barn, og det er mer verdt enn noe annet.



 

Skriv en kommentar