Noen ganger klarer man ikke å forklare så mye med tekst. Så, jeg viser dere to bilder istedenfor.
Slik har jeg sett ut de siste to-tre ukene, og det er sannheten. Jeg orker ikke å polere den. Ikke noe dagens outfit. Ikke noe tips og triks. Ikke noe påklistrede smil. Jeg har vært bleik, hoven i ansiktet og sett nesten gjennomsiktig ut av likegyldighet. Det er litt rart at man skal ha konstante påminnelser på at vi alle bare er mennesker – noen av oss har et par kilo ekstra, så hvorfor blir vi sjokkerte om en større person pryder forsiden av et magasin? Noen av oss har det kjipt og alt er ikke perfekt hele tiden, glemmer vi virkelig at hverdagen på instagram er regi?
Enkelte uker er alt dritt og man kjemper seg igjennom sine daglige gjøremål, det gjelder absolutt alle mennesker. Jeg kan være den første til å si at livet er fantastisk. Jeg elsker livet, og jeg setter pris på de små tingene. Du vet, lukten av nykluppet gress. Når man løper i regnet. En kopp kakao når snøen daler ned. Jentekvelder. Ferier. Kjærlighet. Men enkelte dager, uker eller måneder er ting jævlig dritt. Man tenker at man er den styggeste, mest misslykka personen i hele verden og forstår ikke helt hvorfor noen i det hele tatt vil være nær deg. Du kjemper på, og tenker at du aldri kommer deg ut av dette negative tankemønsteret. Nå er du fanget her, i ditt eget personlige helvette. Ditt helvette med fasader, påklistrede smil og svar som “neida, jeg er bare litt dårlig” på hvorfor du ser så sliten ut. Noen ganger er det sånn også – glemmer vi virkelig det? Har vi glemt skillet mellom sosiale media, og virkeligheten?
Det er viktig å ikke klage. Det er ikke fett å syte om hvor jævlig alt her. Jeg hater sinnablogger. Men livet har nyanser, og det må vi ikke glemme når vi ser utover mot andre enn oss selv. For oftes ser man bare påklistrede smil.
Livet er fantastisk, men noen ganger er det også dritt. Jeg ser ikke så ofte hashtags om det på instagram, akkurat.
