hits

en personlig takk


Hver gang jeg reiser hjem til Harstad fr jeg en veldig rar flelse. Det er s vakkert. Alle fjellene som strekker seg mot himmelen, lufta som fles ekstra frisk og jeg har menneskene jeg elsker aller mest der. Mamma og pappa. Besteforeldrene mine. Lillessteren min. Dyrene. Jeg har senga p jenterommet som jeg satt i da jeg skapte bloggen. Jeg har en lilla hylle som fr var fylt opp med sponsa mobildeksler og annet dill og dall. Jeg har sengehimmelen som Truls Svendsen dela da han var hjemme hos meg. Jeg harveien utenfor huset hvor jeg lp fram og tilbake, la meg ned p asfalten og poserte for f de beste bildene. Jeg har uendelige minner, latter og fine yeblikk jeg husker fra denne tiden. Jeg har verandaen hvor jeg sneik meg ut for smugryke. Jeg har trappa i gangen hvor jeg har lpt raskt opp og ned, delvis fordi jeg flte det spkte der, delvis fordi det var kaldt. Men jeg lp alltid mot den store senga, mot mamma og pappa nede, eller mot utgangen for dra p nye eventyr. Livet.

Men nr telefonen ringer idag, og en journalist eller et annet menneske med en agenda sier "du er jo herfra, s kan ikke du gjre dette for oss?". Da tenker.. S NŠer det OK at vi kommer fra samme sted? Jeg har alltid likt Harstad. Det har alltid vrt hjemme for meg. Men det er frst nr jeg fr klemme Thomas og Harald p senkveld at jeg er godkjent for dere.

Jeg har ikke glemt at jeg var en skam for byen da Truls Svendsen kom til Harstadog valgte beske meg. MEG. Ikke en gammel kanon fra krigen, ikke artic race og ikke ordfreren. Meg. Jeg har ikke glemt det kollektive hatet som spredte seg for at han kunne vre s dum - i flge dere - som beskte duckfacet med lav IQ nr han frst skulle vise fram byen. Jeg var en skam for byen, jeg. Dere ville flytte. Dere ville gjemme dere under bakken. Dere ville gi meg skylden for at byen ikke hadde noe annet representere der og da. Jeg har ikke glemt at mamma og pappa mtte slette flere venner fra facebook, fordi s mange bekjente av dem, i samme by, skrev dritt om deres egen datter.

Jeg har ikke glemt lreren som lo meg i ansiktet og brukte rosablogger som en fornrmelse. Lreren som ga meg 2 p en prve, fordi jeg skrev om markedsfring i sosiale medier. Som jeg selv levde av, men det var ikke realistisk i flge henne og jeg ly bare. Jeg har ikke glemt lreren som sa at lpet var kjrt for min del, og at jeg kastet bort tiden min.

Takk gud har jeg ikke glemt vennene som kjrte meg hit og dit for f tatt fine bilder. Vennene som ogs la seg ned p asfalten. Vennene som kranglet med folk p mine vegne. Vennene som aldri ba meg gi opp, som opprettet fanpage for meg p facebook som i dag har 52 000 likes. Den gang var det 10 likes, men en venninne s meg og sa "jeg vet det kommer til bli stort". Jeg har ikke glemt midnattsolen. Alle sm forelskelser. Mamma og pappa som ville ha ofret alle vennskap, alle familieforhold og alt de eier for backe meg opp.

Jeg vil faktisk takke Truls litt ekstra.Han var en av de frste som tok turen helt til meg, selv om han kunne valgt alt annet. Han fikk nok med seg hvor lite fornyde folk var med at han beskte meg. Han fikk nok kanskje ogs med seg blikkene folk ga meg, uansett om han har glemt det n. Men jeg kommer aldri, aldri til glemme at han faktisk beskte meg den gangen for s mange r siden, at han fikk hilse p familien min og at jeg fikk vise han byen.Han er s godt likt, han er s "innafor", og han hjalp meg til forst at.. Vet du hva? Jeg er ogs ganske kul. "Ikke bry deg om det", sa han den gang, da vi snakket om alt hatet som kom min vei. Den dag i dag, om jeg mter han tilfeldig og fr en god klem, s betyr den ekstra mye for min del. Samme klem ga han for 3 r siden, men til en mye mer usikker og hatet jente.


I dag er jeg glad.Og idag ser jeg tilbake p episoden vi spilte inn den gang da, og tenker p hvor utrolig heldig jeg er for absolutt alle menneskene som har kommet hjem til meg, reist til Harstad og hjulpet meg p vei. Truls var den frste som var virkelig "big deal", og etterp har journalister fra VG, dagbladet, d2, nrk, tv2 kommet. Bloggerne har vi filmet.S mange fine mennesker, hjemme i vrt gamle hus med slitte mbler og uferdig gulv. I byen som var redd jeg skulle kaste skygge over byen, farget i rosa.

Rosa skinner greit i Oslo uansett.

Design laget av Kine Skjerpen