hits

det kreves s lite


Jeg var veldig usikker p om jeg skulle skrive om denne historien p bloggen, men jeg har bestemt meg for at det fles rett. Muligens kan det pvirke noen andre til gjre det samme? Jeg hper det.. Vi har vel alle lest artiklene om menneskene som ikke er like heldige som oss. Faen heller, det finnes noen som leser denne bloggen, akkurat N som har det vanskelig. Men gjr man noe med det? Nei, for hvorfor skal man hjelpe noen man ikke engang kjenner? Man kan jo bare fortsette sitt liv, og ikke tenke noe mer p det. Enkelt og greit. Jeg har lest s mange artikler og tenkt "jeg vil hjelpe". Men tar man det ekstra steget? Det hadde ihvertfall aldri jeg gjort fr.

Rundt julen 2014 leste jeg en artikkel p nett om en norsk dame som hadde blitt intervjuet p fattighuset hvor hun var for finne klr og gaver til barna sine. Intervjuet handlet om deres hverdag - barn som ikke kunne delta p aktivitetsdager, en mor som prver sitt beste, et positivt menneske som ser det lyse i alle situasjoner. Artikkelen inneholdt kun fornavn, men jeg s at flere hadde kommentert under saken og lurt p hvordan man kunne f tak i denne kvinnen. I kommetarfeltet sto mailen til sstra hennes - og jeg sendte mail. Etterhvert fikk jeg et telefonnummer, og med nervene p hygir tok jeg kontakt. Jeg var redd hun skulle bli flau, eller tenke at jeg s ned p henne, for det var ikke tifelllet. Jeg beundrer henne, og hennes evige pgangsmot og den fantastiske moren jeg lrte at hun er. Vi snakket p telefonen, og jeg lrte mer om henne og hennes familie. Om barna hennes. Jeg ante ikke hva jeg kunne gjre, men dette var i perioden fr "mitt dansecrew" begynte p tv. Jeg spurte om hun kanskje ville ta med seg snnene sine som publikum, og det ville hun - dette ble starten p menneskene som har lrt meg s utrolig mye om se det lyse i situasjoner, vre glad og alltid ta vare p hverandre.

De var p tre show den sesongen og heiet meg fram. Hadde med seg plakater, ga meg et smykke moren hadde laget selv, og igjennom hele mitt dansecrew var nok denne opplevelsen strst for meg. Den ene gutten, han yngste, ble litt smforelsket i meg og ga meg alltid verdens strste klem. Han hadde tatt p seg aftershave for anledningen, haha. De heiet alltid mest fra publikum, og uansett hvor teit det hrtes ut - jeg danset mest for dem. De sendte meg alltid melding nr de ikke var p sending, om hvor flink jeg er, og hvilket godt forbilde jeg var for guttene. De fineste komplimentene jeg noen gang har ftt. Etter hver sending ventet de p meg, og jeg kunne alltid hre dem heie meg fram under sending.



Til uka skal jeg ta med guttene p noe hyggelig slik at mammaen kan f litt fri, for det fr hun aldri ellers. Jeg tenker kanskje ta dem med p kino, p tusenfryd eller norsk teknisk museum. Eller oms bare hjem til meg, med masse godteri og en god film! Jeg skal ogs f fikset ipaden min slik at jeg kan gi det til han eldste gutten. Ingen av dem har mobiltelefon, og heller ikke internett hjemme, men om jeg fikser min ipad klar med masse spill settes nok det stor pris p :-)

Moralen med denne historien er ikke fronte at jeg er et "fantastisk menneske" for det er jeg ikke. Jeg kunne gjort mye mer for mange fler, men en liten handling og en hnd ut kan gjre mye. Jeg hadde forventet at etter en slik artikkel ville mange tatt kontakt med denne kvinnen, men nei - jeg var den eneste. Man tenker alltid "alle andre gjr noe" men NEI, man m faktisk ta det steget selv noen ganger. Det gjorde jeg, og jeg hper jeg kan ha disse menneskene i livet mitt for alltid.

Design laget av Kine Skjerpen